Åpen kafé på rådhuset i Vevelstad
Av: John-Ruhne Nilsen
Når onsdagen får kaffelukt og tid til overs
Det er onsdag på Åpen kafé på rådhuset i Vevelstad.
Kaffekoppene settes frem. Småkakene finner veien til bordet. Noen kommer med håndarbeidet under armen, andre med lyst til å spille yatzy, og noen kommer ganske enkelt fordi det er godt å ha et sted å gå til. Et sted der døren er åpen, stolen venter og praten allerede er i gang før jakken er kommet helt av.
Hver onsdag er det Åpen kafé på rådhuset. Det høres kanskje beskjedent ut: kaffe, litt å bite i og noen mennesker samlet rundt et bord. Men i en liten bygd er det sjelden bare kaffe. Det er fellesskap servert i kopp. Det er latter mellom småkakene. Det er noen som spør hvordan det står til, og som faktisk blir sittende lenge nok til å høre svaret.
Noen strikker. Noen hekler. Noen spiller yatzy, med den alvorlige konsentrasjonen som gjerne oppstår når terningene ligger på bordet og en seksersjanse plutselig blir viktigere enn både værmelding og verdenssituasjon. Her kan et fullt hus bli møtt med jubel, mens en bommet yatzy blir tatt imot med den resignasjonen bare erfarne spillere behersker.
Rundt bordene går praten livlig om mangt og meget. Slik skal det være på Åpen kafé. Her finnes ingen saksliste, ingen møteledelse og ingen taletid på tre minutter. Temaene kommer og går med kaffepåfyllet. Det kan være været, bygda, noen som har vært på reise, noen som ikke har vært sett på en stund, eller noe man har lest og begynt å lure på.
Og denne onsdagen er det særlig én ting som opptar noen rundt bordet.
Hvem i all verden er mannen fra Vevelstad som skal ha fått en bot på 10 500 kroner for brudd på hundeloven?
De har lest i Brønnøysunds Avis at noen geiter skal ha blitt jaget ned i fjærsteinene. I en bygd der geiter, hunder og fjære ikke er fjerne begreper fra en avisoverskrift, men noe folk faktisk har et forhold til, skal det ikke mange kaffekopper til før spørsmålene kommer.
De ser bort på meg.
– Vet du hvem det er?
Nei. Det vet jeg ikke.
Og det er kanskje like greit. For selv om praten går, og selv om nysgjerrigheten naturligvis melder seg når noe har skjedd i nærmiljøet, er det ikke alltid navnet som er det viktigste. Rundt kafébordet blir saken likevel en del av onsdagen: litt undring, litt alvor, noen spørsmål, og kanskje en påminnelse om at hunder må holdes under kontroll når dyr er i nærheten.
Så går praten videre, slik den alltid gjør. Fra hundelov og geiter i fjærsteinene til strikkemasker, kaffekanner og hvem som står for neste kast med terningene. Det er nettopp slik en levende møteplass fungerer. Store og små hendelser i bygda får komme inn døren, sette seg litt ved bordet og bli snakket om, før livet fortsetter med en ny kopp kaffe.
Denne onsdagen er det også bløtkake på bordet. Elsa hadde bursdagen sin i går, 26. mai, og slikt lar man naturligvis ikke passere uten markering. En bursdag er ikke bare en dato i kalenderen. Den er en god grunn til å samles litt ekstra, skjære et stykke kake og la et vanlig kafébord få preg av festbord.
På Åpen kafé skal det ikke så mye til før onsdagen hever seg et lite hakk over det vanlige. En bløtkake. Et gratulerer. Et smil over bordet. Et ekstra stykke til den som mener at kalorier ikke teller når noen har hatt bursdag.
Og kanskje er det nettopp det som er så fint. At det ikke behøver å være større. Ingen scene. Ingen høytidelige taler. Ingen programleder med mikrofon. Bare mennesker som sitter sammen, gratulerer, drikker kaffe og deler et kakestykke. Det enkle kan være stort nok når det deles med andre.
Blant dem som har funnet veien til fellesskapet på Åpen kafé, er Matthis Klingenburg fra Tyskland, som er ved frivilligsentralen. Han har lært seg norsk. Det er i seg selv ingen liten sak. Et nytt språk handler ikke bare om ord og grammatikk. Det handler om å forstå folk, humor, tonefall og alle de små vendingene som ikke står i læreboka.
I Norge kan man lære seg mange nyttige ord. Kaffe. Småkake. Påfyll. Vær. Ferje. Og, i Vevelstad denne onsdagen, kanskje også både hundelov, geiter og fjærsteiner.
Men Matthis har ikke stoppet ved språket. Han har også lært seg å strikke.
Det er nesten vanskelig å tenke seg et bedre bilde på det å bli en del av et lite samfunn. Først lærer man språket. Så sitter man der med strikketøyet mellom hendene, mens praten går rundt bordet og kaffekoppen blir kald fordi man ble for opptatt av det som ble fortalt.
Masker og ord flettes sammen. En rett, en vrang, et nytt uttrykk, en latter, en historie. Kanskje en forklaring på hvordan en maske skal tas. Kanskje en opplysning om hvem som er i slekt med hvem. Kanskje et spørsmål om hva som egentlig skjedde med de geitene. Plutselig er man ikke bare en som kommer utenfra. Man er en av dem som sitter rundt bordet på en onsdag.
Det er lett å undervurdere betydningen av møteplasser som Åpen kafé. Vi lever i en tid der mye skal være effektivt, digitalt og planlagt. Beskjeder sendes på telefonen. Gratulasjoner kommer med et symbol på en skjerm. Nyheter leses alene, og spørsmål skrives inn i et kommentarfelt der svarene ofte er langt skarpere enn de ville vært over en kaffekopp.
Men ingen melding kan erstatte lyden av latter rundt et bord. Ingen skjerm kan gjenskape lukten av nytraktet kaffe. Ingen digital hilsen kan helt måle seg med å få et stykke bløtkake på en tallerken mens noen sier: «Ta nå litt til.»
Og ingen bygdeprat er helt den samme uten at noen spør: «Vet du hvem det er?» og svaret må bli: «Nei, det vet jeg ikke.»
For noen er Åpen kafé et hyggelig avbrekk. For andre kan den være en viktig del av uka. Et fast holdepunkt. En grunn til å ta på seg jakken og gå ut døra. Et sted der man vet at det finnes andre mennesker, varme kopper og ledige stoler.
Det er ikke lite. Det er noe av det mest verdifulle et lokalsamfunn kan ha.
Et samfunn bygges ikke bare av vedtak, veier, bygninger og budsjetter. Det bygges av mennesker som møtes. Av dem som setter på kaffen. Av dem som tar med småkaker. Av dem som baker bløtkake når noen har hatt dagen sin. Av dem som lærer bort strikking, og av dem som våger å prøve. Av terninger som ruller over bordet, av masker som vokser frem på pinnene, og av samtaler som får gå akkurat så lenge de vil.
Samtaler om bursdager og hverdager. Om det som gleder, og det som forundrer. Om en mann ingen rundt bordet riktig vet hvem er, en bot på 10 500 kroner og noen geiter som visstnok fikk en langt mer dramatisk dag i fjæra enn de hadde bedt om.
På Åpen kafé er onsdagen kanskje ikke den største dagen i kalenderen. Men den er en av de viktige.
For der sitter mennesker sammen. De drikker kaffe, spiser småkaker og bløtkake, strikker, hekler, spiller yatzy og snakker om livet slik livet faktisk er: litt alvor, litt latter, litt nysgjerrighet, litt hverdagslig og ganske mye verdt.
Og midt i det hele ligger kanskje den fineste sannheten om en liten bygd:
Det skal ikke alltid så mye til for at et menneske skal kjenne at det hører til.