Musikk kafé på Forvik kaffebrenneri
John-Ruhne Nilsen
Musikk kafé på Forvik kaffebrenneri
Lørdag 30. mai ble det ikke bare servert kaffe på Forvik Kaffebrenneriet. Denne dagen fikk kaffekoppene følge av gitar, sang, tangenter og applaus. Det som til vanlig er et sted for kaffe, prat og små handelspauser, ble for noen timer også en liten konsertscene.
Det var musikkafé på kaffebrenneriet, med Matthis Klingenburg og Quentin Delange som sentrale drivkrefter bak arrangementet, sammen med Hanne Birgitte Arntzen. Tanken var enkel og fin: Her skulle terskelen være lav. Den som hadde lyst til å opptre, skulle få muligheten. Den som ville høre på, kunne finne seg en stol, en kaffekopp og en plass i rommet.
Og folk kom.
Til tider var det fullt hus inne på kaffebrenneriet. Rundt bordene satt folk tett, med kopper, småprat og forventning. Noen hadde kommet for musikken, andre kanskje like mye for fellesskapet. Men etter hvert som tonene fylte rommet, ble det tydelig at dette ikke bare var en vanlig lørdag på Forvik. Det ble en ettermiddag med nærhet, varme og den særegne stemningen som oppstår når mennesker samles i et lite rom og deler noe levende.
Forvik Kaffebrenneri har allerede en atmosfære som passer godt til slike arrangement. De gamle veggene, hyllene med kaffe, glass, bokser og små varer, de lune fargene og den litt historiske følelsen i rommet gjør at musikken får en egen ramme. Her er det ikke avstand mellom scene og publikum. Det er ingen stor sal, ingen blendende lyskastere og ingen høy terskel. Musikerne står rett foran folk. Publikum sitter nesten midt i musikken.
Det gjør også noe med opplevelsen.
Når en sang blir framført i et slikt rom, høres ikke bare stemmen og instrumentene. Man hører også stillheten rundt. Man hører kaffekoppen som settes forsiktig ned. Man merker når folk lytter. Det blir nært på en måte som store arrangementer sjelden blir. En gitar, et mikrofonstativ og noen mennesker som våger å synge, er egentlig nok.
Flere bidro musikalsk gjennom dagen. Noen stilte med gitar og sang. Andre med tangenter. Noen sang alene, andre sammen. Det var både unge og voksne utøvere. Det ble vist fram både trygghet, mot og musikkglede. Ikke alt trenger å være polert for å være sterkt. Noe av det fine med en slik musikkafé er nettopp at den gir plass til det ekte. Til dem som har stått på en scene før, og til dem som kanskje bare trengte en anledning til å gjøre det.
Mathilde Halseth Arnes og Einar Lohne Bjøru
Særlig fint var det å se hvordan arrangementet favnet bredt. Her var det ikke bare én type uttrykk eller én type publikum. Det var et blandet rom, slik gode bygdearrangement ofte er. Folk satt rundt bordene, lyttet, pratet mellom innslagene og fulgte med når nye musikere tok plass foran mikrofonen. Noen smilte. Noen nikket med. Noen sang kanskje litt med inni seg.
Slik blir et kaffebrenneri mer enn et kaffebrenneri.
Det blir en møteplass.
I små lokalsamfunn er slike møteplasser viktige. De kan se beskjedne ut utenfra. En lørdag. Noen bord. Litt kaffe. Noen instrumenter. Men innholdet er større enn det. Det handler om at folk har et sted å gå. Et sted der det skjer noe. Et sted der noen tar initiativ, og andre møter opp. Det handler om å skape liv, ikke ved å vente på at noen utenfra skal komme med en ferdig kulturpakke, men ved å bruke det som allerede finnes: folk, rom, vilje og musikk.
Matthis Klingenburg og Quentin Delange hadde lagt til rette for et arrangement der nettopp dette kom fram. Sammen med Hanne Birgitte Arntzen ble kaffebrenneriet åpnet for mer enn servering. Det ble åpnet for deltagelse. Det er en forskjell på å lage et arrangement der publikum bare skal se på, og et arrangement der folk faktisk kan være med. Denne dagen var det tydelig at musikkaféen ønsket det siste.
Og det fungerte.
Stemningen var uformell, men likevel konsentrert når musikken startet. Folk lyttet. Musikerne fikk rom. Applausen kom naturlig. Mellom innslagene gikk praten videre, slik den gjør på kafé. Det var nettopp denne blandingen som gjorde arrangementet så fint: litt konsert, litt kafé, litt dugnad, litt lokalt kulturliv – og ganske mye hjerte.
Forvik Kaffebrenneri har en egen evne til å bære slike øyeblikk. Det gamle interiøret, kaffelukten og nærheten mellom folk gir rommet karakter. Når musikken i tillegg får fylle lokalet, blir det en opplevelse som setter seg. Ikke fordi alt er stort og profesjonelt, men fordi det er nært, levende og ekte.
Det ble en minnerik lørdag på Forvik.
En slik musikkafé viser at kulturliv ikke alltid trenger store budsjetter, lange taler eller tunge plakater. Noen ganger holder det at noen sier: Kom og spill. Kom og syng. Kom og lytt. Kom innom.
Og så kommer folk.
Lørdag 30. mai gjorde de nettopp det. De kom til kaffebrenneriet, fant seg en plass og ble en del av en ettermiddag der musikken fikk flytte inn mellom kaffeposer, gamle bord, kopper og samtaler. Det var fullt hus til tider, men likevel plass til alle som ville være der.
Det er kanskje det fineste med slike arrangement.
De minner oss om at et lokalsamfunn ikke bare bygges av veier, møter og vedtak. Det bygges også av lørdager som denne. Av mennesker som stiller opp. Av noen som synger. Av noen som spiller. Av noen som lytter. Av kaffe i koppen og applaus i rommet.
På Forvik Kaffebrenneri fikk musikken plass.
Og det gjorde folk også.
Quentin Delage og Even Helmersen
NB. Om du klikker på YoyTube husk å stoppe førse klipp.
Klippet er kun tigjengelig her, gjennom YouTube.
NB. Om du klikker på YoyTube husk å stoppe førse klipp.
Klippet er kun tigjengelig her, gjennom YouTube.