Brugda fikk satellittsender – men hvor ble det av fisken i Vevelstad?
John-Ruhne Nilsen.
I fem år har forskere fra Havforskningsinstituttet studert brugda, verdens nest største fisk. Tretten brugder ble merket utenfor Lofoten og Vesterålen og utstyrt med satellittsendere.
Én av dem svømte 9000 kilometer på åtte måneder.
En annen svømte fra områdene nord for polarsirkelen nesten til ekvator og på tvers av store deler av Atlanterhavet. Flere vendte tilbake nordover. Én valgte Barentshavet og ble omtalt som en «weirdo».
Forskerne er overrasket.
Mediene er begeistret.
Brugda har fått satellittdekning, reiserute og internasjonal oppmerksomhet. Vi mangler snart bare et bilde av den foran avgangstavla på Gardermoen med bagasjelapp på ryggfinnen.
Her i Vevelstad sitter vi likevel igjen med noen andre spørsmål:
Hvor ble det av seioppfaret?
Hvor ble det av kysttorsken?
Og ueren?
Den virker nærmest hemmeligstemplet.
Da sjøen kokte
Da jeg var ung, kunne vi se seioppfaret på fjorden om sommeren. Vel, nå er jeg jo opprinnelig fra Brønnøysund, men det er snakk om de samme nære kystfarvannene.
Sjøen kokte i overflaten. Småfisken spratt. Måkene stupte. Seien jaget nedenfra.
Vi trengte ikke forskningsfartøy, satellittbilder eller et femårig prosjekt med et engelsk navn.
Vi så det fra land.
Når det begynte å flø, dro vi ut på sjøen. Vi fisket til vi hadde nok til noen måltider, og så dro vi hjem.
Vi skulle ikke fylle fryseboksen til lokket måtte holdes nede med jekkestropp. Vi skulle ikke starte eksportvirksomhet fra kjøkkenbenken.
Vi skulle ha middag.
Det var matauk.
I dag ser vi ikke lenger seioppfaret på fjorden i Vevelstad slik vi gjorde før.
Sjøen koker ikke.
Og måsen?
Den er heller ikke lenger ute på sjøen og følger seien.
Nå har den trukket til land. Der sitter den på rekkverket, rusler rundt huset eller banker på vinduet og tigger mat.
Den har tydeligvis innsett at det er bedre servering på land enn ute på fjorden.
Her kan den i det minste få en brødskive.
Riktignok uten pålegg.
Det er kanskje ikke det måsen drømte om da den en gang stupte etter småfisk i et kokende seioppfar. Men tidene forandrer seg også for sjøfuglene.
Man kan fortsatt dra ut med stang, snøre, sluk, kaffe og en optimisme som burde vært ført opp på rødlista.
Man prøver på de gamle plassene.
Man fisker høyt.
Man fisker dypt.
Man skifter sluk.
Man flytter båten.
Man forsøker enda en gang fordi fisken naturligvis kan stå femten meter lenger borte og vente til kaffen er slutt.
Til slutt drar man hjem.
Kaffen er borte.
Fisken uteble.
Måsen står allerede ved vinduet og venter på sin del av fangsten.
Den får en brødskive.
Uten pålegg.
Hvor ble det av kysttorsken?
Så har vi kysttorsken.
Torsken som hørte til i fjordene, rundt holmene og på grunnene. Fisken folk kunne få uten radar, lugar, satellittkommunikasjon og egen økonomiavdeling.
Hvor ble det av den?
Vi hører om skrei, kvoter, bestandsberegninger og torsk langt mot nord. Men kysttorsken er ikke bare en vintergjest som kommer innom, gyter og reiser videre.
Kysttorsken skulle høre til her.
Eller den gjorde i hvert fall det.
Det finnes sikkert rapporter som forklarer at bestanden befinner seg innenfor et stort geografisk område, beregnet med modeller som inneholder flere desimaler enn vi har torsk.
Men det hjelper lite når fisken ikke står på de gamle plassene.
Det er som å stå utenfor Coop og få beskjed om at det finnes rikelig med brød i Europa.
Opplysningen kan være korrekt.
Hylla er fortsatt tom.
Hva er årsaken?
Er det for hardt fiske? Endringer i temperaturen? Mindre mat? Endrede strømforhold? Tap av tareskog og oppvekstområder? Oppdrett? Sel og skarv?
Eller har kysttorsken lest bestandsrapporten, oppdaget at den egentlig har det utmerket, og flyttet til et sted der ingen fiskere kan motsi tallene?
Ueren er hemmeligstemplet
Og så har vi ueren.
Hvor ble det av den?
Tidligere visste folk hvor ueren sto. Den røde, piggete fisken var en kjent del av fangsten. Den var fast i kjøttet, god på smak og utstyrt med nok pigger til å lære et barn forsiktighet raskere enn noen pedagogisk veiledning.
Nå virker ueren nærmest hemmeligstemplet.
Man hører at den finnes.
Man får vite at den står dypt.
Det finnes tabeller, regler og biologiske vurderinger.
Men selve fisken?
Den opptrer sjeldnere enn et klart svar fra en offentlig etat fredag ettermiddag.
Ueren vokser langsomt og blir sent kjønnsmoden. Naturen bruker mange år på å produsere en voksen uer.
Mennesket bruker noen minutter på å dra den opp.
Vi fisket altså raskere enn ueren klarte å produsere nye medarbeidere.
Da ble det mindre uer. Så kom bekymringen, reguleringene og rapportene.
Først tømte vi fatet.
Deretter satte vi ned et utvalg for å undersøke hvorfor det ikke lå mer fisk der.
Men undersøker noen hvordan det faktisk står til med ueren i våre nære farvann?
Er de gamle uerplassene kartlagt? Finnes det ungfisk? Kan bestanden komme tilbake?
Eller er ueren for lite bereist til å være interessant?
Den svømmer tross alt ikke 9000 kilometer til ekvator. Den står bare på bunnen, vokser langsomt og prøver å holde seg unna oss.
Det gir dårlig medieoppslag.
Helt tomt kan det ikke være
Nå må det likevel være litt fisk i sundene og de nære farvannene rundt Vevelstad.
Vi ser nemlig turistfiskerne.
De farter omkring i båter, fra vik til vik og fra sund til sund. Enkelte dager ser det ut som om noen har sluppet en flåte med handlekurver løs mellom holmene.
Noe må de jo fiske etter.
Det blir sagt at det også tas småfisk under minstemålet.
Jeg vet ikke hvor stort dette problemet faktisk er. Nettopp derfor burde noen undersøke det.
Hvor mye fisk tar turistfiskerne?
Hvilke arter får de?
Hvor mange båter er ute?
Hvor mange timer fisker de?
Hvor mye fisk settes tilbake?
Hvor mye fisk under minstemålet blir skadet, tatt opp eller beholdt?
Hvor mye føres ut av området?
Turistfiskerne skal ikke dømmes på grunnlag av rykter eller fordi de har fiskestang og utenlandsk registreringsnummer på bilen. Men når folk opplever at det er blitt mindre sei, kysttorsk og uer, må det være lov å spørre om turistfisket også har betydning.
Det er dette forskning skal brukes til.
Ikke til å slå fast skyld på forhånd, men til å finne ut hva som faktisk skjer.
Sett GPS på turistfiskerne
Brugda fikk satellittsender.
Vi vet hvor den svømte, hvilken retning den tok, hvor lenge den var borte, og omtrent når den snudde.
Da burde vi kunne gjøre noe lignende med turistfisket.
Ikke nødvendigvis feste en sender i jakken på hver turist idet han kjøper sluk. Men båtene kunne vært registrert og sporet som del av et forskningsprosjekt.
Sett GPS på turistfiskebåtene.
Da kunne forskerne fulgt med på hvor de fisker, hvor lenge de ligger på samme sted, hvilke områder som blir hardest belastet, og om de samme grunnene og sundene fiskes dag etter dag gjennom hele sesongen.
Brugda svømmer videre av seg selv.
Turistfiskerne stanser på fiskeplassene.
Vi kunne fått et kart med røde streker over sundene i Vevelstad:
Her lå båt nummer én i fire timer.
Her lå båt nummer to dagen etter.
Her lå fem båter gjennom hele uka.
Her sto det tidligere kysttorsk.
Her ble det tatt småsei.
Her ble det kanskje fisket så ofte at selv fisken begynte å vurdere permanent flytting.
Det hadde vært forskning med lokal betydning.
Forskningsprosjektet om haiene heter «Sharks on the Move».
Det høres internasjonalt og viktig ut.
Vi kunne opprettet et nytt prosjekt i Vevelstad:
«Tourists on the Fjord».
Eller på norsk:
«Turistfiskere i fri dressur».
Forskerne kunne undersøkt hvor turistfiskerne beveger seg, hvor mye de fisker, og hva slags fisk de tar.
Fangstene kunne veies. Fisken kunne måles. Båtenes bevegelser kunne registreres. Lokale fiskere kunne fortelle hvor seien, torsken og ueren tidligere sto.
Så kunne forskerne sammenligne lokale erfaringer med faktiske data.
Det ville gitt oss mer enn en rapport om at en brugde har passert Azorene i god fart og tilsynelatende uten behov for ferjebillett.
Hvor er «G.O. Sars»?
Forskningsfartøyet «G.O. Sars» driver fra tid til annen forskning i våre nære farvann.
Det er et stort og moderne fartøy med forskere, ekkolodd, prøvetakingsutstyr, datamaskiner og flere skjermer enn det tilsynelatende finnes sei på Vegafjorden.
Men hva undersøker de?
Har de registrert at vi ikke lenger ser seioppfaret slik vi gjorde før?
Har de undersøkt hvor det ble av kysttorsken?
Har de funnet ueren, eller er også den skjult for forskningsfartøyets instrumenter?
Har de sett på turistfisket?
Har de telt båtene?
Har de undersøkt hvor hardt de mest brukte fiskeplassene belastes?
Eller seiler «G.O. Sars» forbi med instrumentene innstilt på noe som ligger tre hundre nautiske mil unna og har et navn som passer bedre i en vitenskapelig artikkel?
Det kan godt hende at fartøyet samler inn store mengder verdifulle data.
Men forskning i våre farvann bør også gi svar til menneskene som bor ved disse farvannene.
Kom innom Vevelstad.
Se etter seien.
Undersøk kysttorsken.
Finn fram ueren.
Tell turistfiskebåtene.
Snakk med dem som har fisket her i flere tiår.
Spør hvor fisken sto, når den kom, og hvordan fangstene har endret seg.
Kanskje det viser seg at turistfisket har liten betydning.
Kanskje det viser seg at det har betydning enkelte steder og på bestemte tider av året.
Kanskje årsakene først og fremst er temperatur, strømforhold, næringstilgang, kommersielt fiske eller andre endringer i økosystemet.
Men da vet vi i det minste mer enn vi gjør nå.
Brugda får personlighet
Brugda får sender, reiserute og personlighet.
Én er en internasjonal reisende.
Én drar på familietur.
Én oppfører seg som en pensjonist på vei sørover.
Én blir kalt en «weirdo» fordi den valgte Barentshavet.
Småseien under minstemålet får ikke navn.
Den får krok.
Kysttorsken får ikke satellittdekning.
Den får et gjennomsnitt i en rapport.
Ueren får ingen reisebeskrivelse.
Den er hemmeligstemplet på bunnen.
Dette er kanskje satt litt på spissen. Men det viser forskjellen mellom det som skaper en god mediesak, og det folk langs kysten faktisk er opptatt av.
En brugde på vei mot ekvator gir flotte kart og store overskrifter.
En fjord som gradvis mister matauken sin, forandrer hverdagen uten å lage særlig lyd.
Sjøen slutter bare å koke.
Lokal kunnskap teller også
Vi som bor i Vevelstad, ser at fjorden har forandret seg.
Vi ser ikke seioppfaret slik vi gjorde før.
Vi opplever at kysttorsken er blitt vanskeligere å finne.
Vi hører stadig sjeldnere om uerfangster.
Samtidig ser vi turistfiskere som beveger seg gjennom sundene og fisker på mange av de samme plassene.
Dette er ikke et vitenskapelig bevis.
Men det er en observasjon.
Og observasjoner er ofte starten på forskning.
Lokal kunnskap blir gjerne kalt «anekdotisk».
Det er et praktisk ord.
Én fisker som sier at det er mindre fisk, forteller en historie.
Hundre fiskere som sier det samme, forteller hundre historier.
Når forskerne oppdager det fem år senere, blir det omtalt som ny kunnskap.
Kanskje forskningen litt oftere burde begynne med å lytte til dem som faktisk har brukt fjorden gjennom et langt liv.
Ikke fordi alle minner er helt nøyaktige.
Ikke fordi alt nødvendigvis var bedre før.
Men fordi folk ser forandringer lenge før de blir synlige i et nasjonalt gjennomsnitt.
Forsk på det som er rett utenfor stuedøra
Jeg sier ikke at forskerne skal slutte å følge brugda.
Brugda er truet og bør beskyttes. Det kan være viktig å vite hvor den svømmer, hvor den spiser og hvilke havområder den bruker.
Men når vi har råd til å følge én brugde 9000 kilometer mot ekvator, burde vi også ha råd til å undersøke hva som skjer i fjordene våre.
Hvorfor ser vi ikke seioppfar slik vi gjorde før?
Hvor ble det av kysttorsken?
Hvor ble det av ueren?
Hvor mye fisk tas av turistfiskerne?
Tas det småfisk under minstemålet?
Hvor hardt fiskes de mest populære områdene?
Har turistfisket lokal betydning for bestandene, eller er det andre forhold som er viktigere?
Dette kunne Havforskningsinstituttet undersøkt.
Registrer hvor turistfiskebåtene fisker.
Mål fangstene.
Undersøk størrelsen på fisken.
Snakk med lokale fiskere.
Følg utviklingen over flere år.
Da kunne vi fått forskning som svarer på spørsmål folk i Vevelstad faktisk stiller.
Brugda vet vi nå hvor er.
Den svømte 9000 kilometer.
Turistfiskerne ser vi i sundene.
Seien, kysttorsken og ueren?
De har tilsynelatende reist uten GPS, avskjedsbrev eller ettersendingsadresse.
Kanskje det er på tide å følge etter dem i stedet.