Datasentre er også industri
John-Ruhne Nilsen.
Det påstås at verdens datasentre samlet bruker like mye strøm som Frankrike – og at vannbruken kan bli svært omfattende. Slike uttalelser gjør inntrykk. Men dersom vi skal forstå hva datasentre faktisk betyr for strøm, vann, arbeidsplasser og lokalsamfunn, må vi først rydde i sammenligningene. Datasentre er ikke en usynlig sky. De er kraftkrevende industri. Også i små kommuner kan dette bli en aktuell sak.
Dette kan virke som en fjern global debatt.
Frankrike.
Kunstig intelligens.
Store internasjonale teknologiselskaper.
Serverhaller et eller annet sted langt borte.
Men så enkelt er det ikke.
Datasentre søker seg dit kraften, arealet og infrastrukturen finnes. De trenger strøm. De trenger nettkapasitet. De trenger tomter. Noen trenger også vann til kjøling. Og de søker gjerne mot steder med kjølig klima, stabil kraftforsyning og kommuner som ønsker ny næringsutvikling.
Derfor er dette også en lokal sak.
En bygdeavis skal ikke bare skrive om det som allerede har skjedd i bygda. Den skal også skrive om utviklingstrekk som kan få betydning for bygda. Når kraftkrevende industri ber om plass, strøm og nettkapasitet, er det en lokal sak – uansett om produktet er aluminium, fiskefôr eller datakraft.
Et datasenter i Vevelstad kommune er heller ikke en umulig tanke dersom man vil legge til rette for det. Det betyr ikke at det finnes en konkret plan på bordet. Men det betyr at dette er en type næringsutvikling også små kommuner kan bli aktuelle for, dersom areal, krafttilgang, nettkapasitet, politisk vilje og lokale mål trekker i samme retning.
For min del handler dette ikke om å rope ja eller nei til datasentre. Det handler om å løfte en mulig næringsidé før den eventuelt dukker opp i ferdig innpakket form. Dersom Vevelstad en dag skal vurdere datasenter som næringsutvikling, bør spørsmålet ikke begynne med reklamebrosjyren fra en aktør. Det bør begynne med kommunens egne regnestykker: kraft, areal, nettkapasitet, arbeidsplasser, lokal verdiskaping og samfunnsnytte.
Nettopp derfor bør spørsmålet diskuteres tidlig, før det eventuelt kommer en aktør på døra med blanke presentasjoner, store ord og løfter om framtiden.
Den første delen av påstanden om strømforbruk, er ikke urimelig. Verdens datasentre brukte i 2025 et sted rundt 450–485 terawattimer strøm. Det er i samme størrelsesorden som strømforbruket til et stort europeisk land. Sammenligningen med Frankrike er derfor ikke tatt helt ut av luften.
Datasentre er blitt en stor global kraftbruker. Kunstig intelligens gjør utviklingen enda tydeligere. Stadig mer databehandling skjer i store anlegg med kraftige servere, avansert kjøling og høyt strømforbruk døgnet rundt.
Så langt er det reelt.
Men den andre delen av påstanden, at vannbruken fra datasentre kan bli svært omfattende, er langt mer krevende å vurdere.
For hva menes med vann?
Mener man vann som tas ut fra elver, innsjøer eller grunnvann? Mener man vann som faktisk forbrukes og forsvinner fra det lokale vannsystemet? Mener man vann som brukes direkte til kjøling av datasentre? Eller regner man også med indirekte vannbruk gjennom kraftproduksjon og produksjon av databrikker?
Dette er ikke små detaljer. Det er avgjørende forskjeller.
Vannuttak er én ting. Vannforbruk er noe annet. Et anlegg kan hente store mengder vann og slippe mye tilbake. Et annet kan hente mindre vann, men forbruke mer fordi vannet fordamper i kjøleprosessen.
Derfor blir bastante sammenligninger fort misvisende. Det finnes ikke én enkel målestokk for vannbruk. Noen områder er svært tørre. Andre har store vannressurser. Et datasenter i et tørt område kan bli en alvorlig lokal utfordring. Et datasenter i et kaldt og vått område kan ha en helt annen belastning.
Det betyr ikke at vannforbruket er uvesentlig. Store datasentre kan bruke betydelige mengder vann, særlig der kjølingen er vannbasert. Men å snakke om vannbruk uten å forklare hva slags vannbruk man mener, blir mer overskrift enn opplysning.
Det virkelige poenget er likevel ikke om den ene eller andre sammenligningen er helt presis.
Det virkelige poenget er at datasentre er blitt så store at de må behandles som industri.
For datasentre er industri.
De har kanskje ikke skorsteiner. De produserer ikke aluminium, papir, fiskefôr eller kunstgjødsel. De har ofte færre ansatte enn tradisjonelle industribedrifter. De omtales gjerne med ord som sky, digitalisering, kunstig intelligens og framtidsteknologi.
Men det vi kaller «skyen», er i virkeligheten store bygninger fulle av servere. De trenger tomter, kabler, transformatorer, kjøleanlegg, nødstrøm, kraftlinjer og sikkerhet. De står ikke i luften. De står i konkrete kommuner, og bruker strøm fra det samme kraftnettet som alle andre.
Når et smelteverk ber om kraft, forstår alle at det er industri. Da spør vi hvor mye kraft som trengs, hvor mange arbeidsplasser som skapes, hvilke utslipp som følger med, hvor stor lokal verdiskaping det blir, og hvem som skal betale for nødvendig infrastruktur.
Det samme må gjelde datasentre.
Datasentre skal ikke fordømmes fordi de er datasentre. Men de skal heller ikke slippe billigere unna fordi de kaller seg digitale.
Et datasenter er en kraftkrevende industribedrift. Produktet er datakraft, lagring, kunstig intelligens, skytjenester, søk, video, kommunikasjon og digital infrastruktur. Det er moderne produkter. Men industrien er like virkelig.
Og som annen industri må datasentre vurderes etter hva de faktisk gir tilbake.
Da kommer arbeidsplassene inn.
Datasentre kan skape arbeidsplasser. Det skal ikke underslås. Men antallet varierer voldsomt.
I byggeperioden kan et stort datasenter gi arbeid til mange hundre personer. Green Mountains store anlegg på Undheim/Jæren er omtalt med opptil rundt 600 personer i byggeperioden og cirka 100 faste arbeidsplasser når anlegget er ferdig. I Sandnes ble et langt større datasenterprosjekt omtalt med minst 200 arbeidsplasser, men også med svært høyt kraftbehov. Ved TikTok-senteret på Hamar har det vært omtalt garanti om minst 350 lokale årsverk i Innlandet, men det er et stort og spesielt prosjekt.
Dette viser to ting samtidig.
For det første: Datasentre kan gi arbeidsplasser, både i byggeperioden og i drift.
For det andre: Kommuner må skille mellom midlertidige anleggsarbeidsplasser og faste lokale arbeidsplasser.
Byggeperioden går over.
Det avgjørende for en liten kommune er hvor mange arbeidsplasser som faktisk blir igjen når anlegget er i drift. Er det fem? Tjue? Hundre? Er stillingene lokale? Krever de kompetanse som finnes i kommunen? Kan ungdom kvalifiseres? Blir det lærlingeplasser? Får lokale firma oppdrag med drift, vakthold, transport, brøyting, service og vedlikehold?
Dette må avklares før arbeidsplassene telles som gevinst.
I Norge blir kraftspørsmålet særlig viktig. Norske datasentre brukte rundt 3 terawattimer strøm i 2025. Til sammenligning ligger strømforbruket til lading av den norske elbilparken grovt anslått i samme størrelsesorden, rundt 2–3 terawattimer i året.
Elbilene ser vi. Ladestasjonene ser vi. Debatten om strøm til transport forstår vi.
Datasentrene er mindre synlige. Men strømforbruket er like reelt.
Og veksten kan bli stor. Norske anslag har pekt mot at datasentre kan bruke rundt 8 terawattimer i 2030. Da snakker vi ikke lenger om en liten digital nisje. Da snakker vi om kraftforbruk som må inn i den samme prioriteringen som annen industri.
For Norge har ikke ubegrenset kraft.
Vi har mye fornybar kraft, men strømmen trengs mange steder. Den trengs i husholdningene. Den trengs i eksisterende industri. Den trengs til transport, havbruk, offentlige bygg, nye arbeidsplasser og klimaomstilling. Den trengs også til ny industri som kan gi verdiskaping og eksport.
Da må vi spørre hva datasentrene gir tilbake.
Hvor mange faste arbeidsplasser skaper de?
Hvor mange midlertidige arbeidsplasser skapes i byggeperioden?
Hvor stor er lokal verdiskaping?
Hvor mye skatt blir igjen?
Hvor mye nettkapasitet binder de opp?
Kan spillvarmen brukes?
Hvor mye vann krever kjølingen?
Hvem betaler for nettutbyggingen?
Og hva slags databehandling er det egentlig snakk om?
Det er forskjell på et datasenter som sikrer norske helsedata, banktjenester, beredskap, offentlig forvaltning og digital suverenitet, og et datasenter som i hovedsak leverer billig regnekraft til internasjonale teknologiselskaper.
Begge deler kan være nyttig næringsvirksomhet. Men samfunnsnytten kan være ulik. Et datasenter som styrker beredskap, sikkerhet og norsk digital infrastruktur, bør vurderes annerledes enn et datasenter som først og fremst leverer regnekraft til internasjonale teknologiselskaper.
Dette gjelder også små kommuner.
Kanskje er det nettopp der spørsmålet blir mest konkret. Små kommuner ønsker arbeidsplasser. De ønsker aktivitet. De ønsker næringsutvikling. Når en stor aktør kommer med løfter om investeringer, framtidsteknologi og grønne arbeidsplasser, er det lett å bli positiv.
Men da må kommunen spørre: Hva får vi faktisk igjen?
I Vevelstad er ikke dette bare et teoretisk spørsmål. Dersom kommunen ønsker det, kan man i prinsippet arbeide for å tilrettelegge for et datasenter, slik andre kommuner tilrettelegger for annen næringsutvikling. Det kan gjøres gjennom arealplaner, regulering, næringsarbeid, kontakt med kraft- og nettselskaper og aktiv markedsføring av kommunen som etableringssted.
Men nettopp da må diskusjonen tas tidlig.
Et datasenter kan høres moderne og framtidsrettet ut. Det kan presenteres som digital utvikling, grønn teknologi og ny næringsaktivitet. Og det kan det også være. Men det er fortsatt industri. Derfor må det vurderes som industri: med krav til kraft, areal, nettkapasitet, vannbruk, arbeidsplasser, lokale ringvirkninger og kommunens framtidige handlingsrom.
Hvis et datasenter i Vevelstad bare ville gitt noen få faste arbeidsplasser, men samtidig krevd mye kraft og nettkapasitet, må kommunen vite det før beslutningen tas.
Hvis et datasenter derimot kunne gitt flere titalls faste arbeidsplasser, lokale oppdrag, lærlingeplasser, varmeutnyttelse og ny teknisk kompetanse, ville vurderingen sett annerledes ut.
Det er nettopp derfor tallene må på bordet.
Ikke bare investeringsbeløpet.
Ikke bare antall arbeidsplasser i byggeperioden.
Ikke bare store ord om framtiden.
Men faste arbeidsplasser, lokal verdiskaping, kraftbehov, vannbruk, nettkostnader og samfunnsnytte.
Dette handler ikke om å si nei til utvikling. Det handler om å vite hva vi sier ja til.
Dersom datasentre en dag skal vurderes som næringsutvikling i Vevelstad, bør tallene ligge på bordet først: kraftbehov, arealbruk, nettkapasitet, vannbruk, faste arbeidsplasser, lokale ringvirkninger og samfunnsnytte.
Datasentre er ikke bare «skyen». De er industri.
Og industri må tåle regnestykket.
Kilder og beregningsgrunnlag: IEA, FN/Reuters, UNU-INWEH, NVE, E24, Norsk Elbilforening/OFV og forskningsartikler om datasentre, kunstig intelligens, strømforbruk, vannforbruk og arbeidsplasser. Sammenligningen med elbil-lading er et grovt anslag basert på antall elbiler i Norge, normal årlig kjørelengde og typisk strømforbruk per kilometer. Tallene for arbeidsplasser varierer sterkt med størrelse, type datasenter og driftsmodell, og må derfor vurderes konkret i hvert enkelt prosjekt.