Når det enkleste ordet blir det vanskeligste

  

John-Ruhne Nilsen.

Når det enkleste ordet blir det vanskeligste

Det finnes et ord som sjelden står i kommunale handlingsplaner, etiske retningslinjer eller politiske program, men som burde vært skrevet med store bokstaver over inngangen til ethvert rådhus:

Ydmykhet.

Ikke den formen for ydmykhet som innebærer at folkevalgte skal bøye hodet, tie eller la være å stå for meningene sine. Politikere skal være tydelige, tåle uenighet og stå i vanskelige konflikter.

Men de må også forstå at de kan ta feil. Og dersom de har gått for langt, må de kunne si det enkleste og samtidig vanskeligste ordet i kommunal forvaltning:

Unnskyld.

Et politisk verv gjør ingen ufeilbarlig

Ordføreren og kommunestyrerepresentantene forvalter penger, myndighet og tillit på vegne av fellesskapet. Det er et stort ansvar. Men et politisk verv gjør ingen ufeilbarlig.

En ordfører kan misforstå en sak. En kommunestyrerepresentant kan trekke en forhastet konklusjon. Et kommunestyre kan behandle et menneske på en måte som i ettertid viser seg å være urimelig.

Det er ikke nødvendigvis selve feilen som ødelegger tilliten. Det avgjørende er hva man gjør etterpå. Tilliten svekkes for alvor når feilen benektes, bortforklares eller pakkes inn i formuleringer som gjør at ingen til slutt har ansvar for noe som helst.

Det som ble sagt fra talerstolen

Saken rundt kommunestyrerepresentant Jens-Martin Johansen viser hvorfor ydmykhet ikke bare er en hyggelig personlig egenskap, men en nødvendig del av politisk ansvarlighet.

I kommunestyremøtet 9. april ble Johansen offentlig knyttet til et påstått brudd på taushetsplikten. Fra talerstolen ble det vist til mulige lovbrudd, bøter og fengselsstraff. Det ble også foreslått at han skulle fritas som vara i arbeidsgiverutvalget.

Dette skjedde i åpent møte, med presse og tilhørere til stede.

Samtidig var spørsmålet om det faktisk forelå et brudd på lovbestemt taushetsplikt, omstridt. Johansen fikk senere en juridisk vurdering fra advokat Martin Bråteng, som konkluderte med at den aktuelle e-posten etter advokatens vurdering ikke var underlagt taushetsplikt.

Jeg skal ikke avgjøre det juridiske spørsmålet her. Men saken var åpenbart ikke så entydig som den ble framstilt fra kommunestyrets talerstol. Når spørsmålet er juridisk omstridt, burde ydmykheten slått inn før det ble snakket offentlig om lovbrudd og mulig fengsel.

En folkevalgt skal ikke møte i kommunestyret og plutselig oppdage at han selv er blitt sakens tiltalte, uten å være varslet og uten at det foreligger en endelig juridisk avklaring. Kommunestyret er ikke en domstol.

Et møte løser ikke nødvendigvis problemet

Etter det ekstraordinære kommunestyremøtet 10. juni ble det foreslått et møte mellom gruppelederne og de involverte partene for å diskutere veien videre. Jens-Martin Johansen har avslått invitasjonen.

I en e-post 11. juni skriver han at saken etter hans vurdering allerede er utredet fra hans side. Hans framstilling av de faktiske forholdene og de juridiske vurderingene er levert skriftlig til kommunen. Han mener kravene hans ikke er gjenstand for forhandling.

Det er forståelig. Når et menneske opplever å ha blitt utsatt for udokumenterte beskyldninger om straffbare forhold fra kommunestyrets talerstol, er det ikke nødvendigvis den berørte parten som skal møte på et bakrom og forhandle om hvor mye opprydding de ansvarlige kan gå med på.

Ansvaret ligger hos dem som brukte talerstolen.

Tre tydelige krav

Johansen opprettholder tre krav: En offentlig og skriftlig presisering av at det ikke foreligger dokumentert grunnlag for påstandene om lovbrudd, en uforbeholden beklagelse fra de involverte og en formell protokollføring av retting og beklagelse, samt dekning av saksomkostningene.

Kommunen og de involverte må selvsagt få vurdere både faktum, juss og de enkelte kravene. Men kravene synliggjør det prinsipielle spørsmålet:

Hvorfor er det så vanskelig å beklage?

En beklagelse er ikke en forhandling

En oppriktig beklagelse skal ikke være resultatet av en hestehandel. Den skal heller ikke gjøres avhengig av at den berørte møter til en uformell samtale, legger bort sine krav eller godtar at saken avsluttes uten offentlig retting.

En beklagelse handler om den som utførte handlingen, ikke om hvor samarbeidsvillig den som ble rammet, oppleves å være i ettertid.

Når alvorlige påstander er fremsatt offentlig, må de ansvarlige selv vurdere om det faktiske og juridiske grunnlaget var tilstrekkelig. Dersom svaret er nei, bør konsekvensen være enkel: Man presiserer fakta, retter opp det som ble feil og beklager.

Den kommunale ikke-beklagelsen

I privatlivet lærer vi barn at de skal be om unnskyldning når de har såret noen. Men når mennesker blir politikere eller ledere i offentlig forvaltning, kan det virke som om denne lærdommen blir lagt igjen hjemme sammen med tøflene.

Plutselig blir en unnskyldning behandlet som en juridisk tilståelse, en beklagelse som tap av prestisje og en erkjennelse som politisk svakhet.

Dermed får vi formuleringer som: «Det er beklagelig dersom noen opplevde uttalelsen slik», «Vi beklager at saken har skapt uro» eller den kommunale klassikeren: «Vi tar reaksjonene til etterretning.»

Slike setninger er konstruert for å høres ut som beklagelser uten at noen egentlig beklager noe de selv har gjort.

En reell beklagelse er enklere: «Jeg burde ikke ha sagt dette før saken var tilstrekkelig undersøkt. Jeg gikk for langt. Jeg beklager.»

Det krever ingen arbeidsgruppe, konsulentrapport eller kommunal handlingsplan med kulepunkter og evalueringsdato. Det krever bare at den som har makt, også har mot til å erkjenne hvordan makten ble brukt.

Ydmykhet er en del av rettssikkerheten

Når en ordfører eller kommunestyrerepresentant uttaler seg fra kommunestyrets talerstol, er det ikke en tilfeldig kommentar over kaffebordet. Ordene kommer fra kommunens øverste politiske organ. De blir hørt av presse, publikum, ansatte og andre folkevalgte.

Når et menneske blir knyttet til mulige lovbrudd i en slik sammenheng, kan omdømmet rammes lenge før saken er undersøkt. Inntrykket av skyld kan feste seg selv om grunnlaget senere viser seg å være mangelfullt eller omstridt.

Jo større makt man har, desto større varsomhet må man vise. Det er derfor vi har krav til dokumentasjon, saksforberedelse og kontradiksjon. Den det gjelder, skal få vite hva vedkommende anklages for og få anledning til å svare.

Dette er ikke byråkratisk pynt. Det er rettssikkerhet.

Offentlig anklage krever offentlig opprydding

Dersom sterke beskyldninger er fremsatt i et åpent kommunestyremøte, kan ikke oppryddingen begrenses til en uformell samtale bak lukkede dører. En offentlig skade krever en offentlig retting.

Taushetsplikten skal beskytte mennesker og fortrolige opplysninger. Den skal ikke beskytte politisk prestisje.

Dersom en folkevalgt først er blitt navngitt offentlig og knyttet til mulig lovbrudd, må en eventuell presisering eller beklagelse nå den samme offentligheten. Ellers blir beskyldningen stående i kommunestyresalen, mens rettelsen blir borte i et møterom med kaffekanne, rundstykker og et referat ingen får lese.

Prestisje er en dårlig rådgiver

Det vanskeligste tidspunktet å vise ydmykhet på er når man allerede har bundet seg til en bestemt framstilling. Man har sagt noe offentlig, tatt stilling og kanskje fått støtte fra egne partifeller. Da begynner prestisjen å arbeide.

Men offentlig forvaltning skal ikke være en konkurranse om hvem som klarer å holde fast lengst. Politikere er ikke valgt for å beskytte sin egen stolthet.

Det kan være mer ansvarlig å snu enn å fortsette, mer troverdig å beklage enn å bortforklare og mer tillitsskapende å erkjenne en feil enn å forsøke å vinne debatten.

Ingen taper på anstendighet

Innbyggerne forventer ikke feilfrie politikere. Men de kan forvente politikere som opptrer redelig når feilene blir synlige.

En ordfører som sier at en sak burde vært behandlet annerledes, viser forståelse for vervets ansvar. En kommunestyrerepresentant som beklager en urimelig uttalelse, viser respekt for både mennesket og kommunestyret. Et kommunestyre som retter opp en feil, viser at systemet kan korrigere seg selv.

Det er stor forskjell på å være feilfri og å være ansvarlig. Det første er umulig. Det andre er et valg.

Det kreves styrke for å si: Jeg tok feil

Kommunal forvaltning består av lover, reglementer, budsjetter, planer og vedtak. Men innerst inne handler den om mennesker - mennesker som trenger tjenester, arbeider i kommunen, varsler, stiller spørsmål og blir berørt av det politikerne sier og gjør.

Derfor trenger kommunene en kultur der det er mulig å si at man tok feil. En kultur der politisk prestisje ikke veier tyngre enn et menneskes verdighet, og der makt alltid følges av varsomhet.

Ydmykhet betyr ikke at ordføreren skal være svak. Det betyr at ordføreren skal forstå hvor stor makt vervet gir. Det betyr heller ikke at kommunen skal beklage alt den gjør, men at den skal beklage når den faktisk har gjort noe galt.

Jens-Martin Johansen har gjort sitt standpunkt klart. Han ønsker ingen forhandling om hvorvidt en offentlig anklage skal ryddes opp i. Han mener ansvaret ligger hos dem som fremsatte uttalelsene.

Det er et synspunkt kommunestyret må ta på alvor.

For alle mennesker kan gjøre feil. Det gjelder ordførere, kommunestyrerepresentanter, kommunedirektører og andre ledere.

Forskjellen ligger ikke i hvem som gjør feil.

Forskjellen ligger i hvem som har styrke nok til å innrømme dem.

Redaksjonell merknad: Vevelstad Bygdeavis ba tidligere ordføreren om kommentar til saken, men mottok ingen kommentar.