John-Ruhne Nilsen.

Når Høyre dekker bordet og andre tar regningen

Hurra folkens.

Nå kan vi pensjonister endelig puste lettet ut. Høyre har funnet løsningen på landets store samfunnsproblem: De rikeste har det for tungt.

Ikke fordi de mangler mat på bordet. Ikke fordi strømregningen gjør at de må sitte med ullpledd mens de vurderer om kaffetrakteren skal få gå i ti minutter til. Ikke fordi brillene må vente til neste trygdeoppgjør.

Nei da.

Problemet er langt mer alvorlig.

De har formue.

Og det, kjære pensjonistvenner, er tydeligvis blitt en nasjonal nødsituasjon.

Nikolai Astrup skriver i Brønnøysunds Avis at skattene må ned. Skattekommisjonen har lagt fram sine anbefalinger, og Høyre mener dette bekrefter det partiet har sagt lenge: Skattenivået er for høyt.

Det er nesten rørende.

Man ser det for seg. Rundt omkring i landet sitter bedriftseiere, investorer og arvinger med tungt hode og ser ned på eiendeler, aksjer, hytter, boliger og selskaper. Det er mørke skyer over kapitalen. Det blåser friskt fra Finansdepartementet. Og et sted i det fjerne høres en svak, men bestemt stemme:

Formuesskatten må bort.

Da er det godt at vi andre finnes.

Vi pensjonister. Vanlige lønnsmottakere. Kommunene. De som betaler egenandeler, tannlegeutgifter og kaffeposer som har begynt å oppføre seg som luksusartikler. Vi kan tre støttende til når de mest ressurssterke blant oss får det vanskelig med ressursene sine.

For det er jo slik et moderne samfunn må fungere.

Når noen har for lite, må fellesskapet hjelpe.

Og når noen har for mye, må fellesskapet tydeligvis hjelpe da også.

Men la oss ikke være beskjedne.

Nei, her må hele landet med. Pensjonistene kan bidra. Lønnsmottakerne kan bidra. Kommunene kan effektivisere litt til. Eldreomsorgen kan sikkert finne enda en turnusmodell med færre hender og flere skjema.

Og bøndene må vi heller ikke glemme.

De kunne gi 50 kroner for hver ku.

Her skal det ikke spares på noe.

For når de rikeste skal få det litt lettere, må alle steiner snus. Alle lommer må ristes. Alle sparegriser må undersøkes. Alle fjøs må telles. Kanskje kua kan bidra med litt mer enn melk, kjøtt og møkk. Kanskje den også kan få sin plass i den store nasjonale dugnaden for lettelser i formuesskatten.

Man ser det for seg: En alvorlig bonde står i fjøsdøra med lua i hånden, ser bort på Dagros og sier:

«Ja, du får bidra du også. Høyre har dekket bordet.»

Dagros tygger videre.

Hun har antakelig forstått mer enn mange av oss.

Høyre vil ha større skattelettelser for folk flest, heter det. Det høres jo fint ut. «Folk flest» er et vakkert begrep. Det er politisk brunost. Alle kan skjære en skive av det.

Problemet er bare at når regningen kommer, er det sjelden «folk flest» som får sitte innerst ved bordet med bestikket pent lagt fram.

Da er «folk flest» gjerne oss andre.

Vi som får beskjed om at velferden må prioriteres hardere. At kommunene må effektivisere. At helsetjenestene må organiseres smartere. At pensjonene må være bærekraftige. At tannhelse fortsatt er en slags privat fritidsaktivitet mellom kjeven og lommeboken.

Men skattelettelser til dem som allerede har mest, det skal visst ikke bare være mulig.

Det skal være nødvendig.

Det kalles rammebetingelser.

Når vanlige folk får mindre, heter det omstilling.

Når rike folk må betale skatt, heter det svekkede rammebetingelser.

Når en pensjonist må snu på krona, heter det personlig økonomi.

Når en milliardær må selge noen aksjer for å betale skatt, høres det nesten ut som en nasjonal beredskapskrise.

Vi må selvfølgelig ha et skattesystem som er forutsigbart. Det er det lett å være enig i. Næringslivet trenger forutsigbarhet.

Men det gjør kommunene også.

Det gjør pensjonistene også.

Det gjør de som står i helsekø også.

Det gjør de som venter på hjemmesykepleien også.

Forutsigbarhet er ikke bare noe kapitalen har krav på.

Det gjelder også de som ikke har holdingselskap, rådgivere og skattejurister i reserve.

Høyre mener formuesskatten må fjernes.

Da må vi spørre: Hvem skal betale i stedet?

For staten er ikke en tryllekunstner med flosshatt. Kommunene drives ikke av gode ønsker og næringsvennlige pressemeldinger. Sykehjemsplasser, skoler, veier, ferjer, beredskap, politi, sykehus og trygder betales ikke med applaus fra NHO-seminarer.

Når noen skal betale mindre, må noen andre enten betale mer, eller få mindre tilbake.

Det er ikke misunnelse å si dette.

Det er regning.

Og regning har en lei tendens til å komme, selv om den pakkes inn i ord som vekst, nyskaping, konkurransekraft og norsk eierskap.

Vi hører stadig at Norge må være et trygt land å skape og eie bedrifter i. Ja vel. Men Norge må også være et trygt land å bli gammel i. Et trygt land å være syk i. Et trygt land å arbeide i. Et trygt land å bo i, også når man ikke eier aksjer, fabrikker eller fritidseiendommer som får ligningsverdien til å ligne et matematisk eventyr.

Det er merkelig hvor ofte trygghet for kapital omtales som samfunnsansvar, mens trygghet for vanlige mennesker omtales som kostnad.

Skattekommisjonen foreslår endringer. Noen vil sikkert være fornuftige. Noen bør diskuteres grundig. Noen kan ramme skjevt.

Men når Høyre bruker rapporten som en ny anledning til å rope at formuesskatten må bort, bør vi andre ta fram kalkulatoren før vi finner fram flagget.

For det er lett å love lavere skatt.

Det vanskelige er å fortelle hvem som skal få mindre.

Skal det være kommunene?

Skal det være eldreomsorgen?

Skal det være distriktene?

Skal det være de som allerede opplever at tannlegen er blitt en privat avgift på det å ha tenner?

Skal det være pensjonistene, som igjen kan få æren av å være samfunnets stille buffer når de store ordene om vekst og frihet skal finansieres?

Skal det være bøndene, som får lov til å telle kyrne sine og sende 50 kroner per ku inn i den store nasjonale innsamlingsaksjonen for kapitalkreftene?

Vi pensjonister er jo vant til å bidra. Vi har betalt skatt hele livet. Vi har bygget, jobbet, spart, betalt lån, oppdratt barn og sittet i dugnadskomiteer, skolekorps, idrettslag og kommunale nemnder.

Men nå får vi altså en ny og storslått oppgave.

Vi kan være med på å finansiere lettelsen til dem som allerede står øverst på formuesstigen.

Og la oss ikke glemme kua.

Den har stått der i fjøset og gjort sin plikt. Nå får den kanskje også bidra til skattelettelsens edle sak. Femti kroner per ku. Ikke fordi kua har stemmerett. Ikke fordi kua har bedt om skattereform. Men fordi noen må betale når Høyre dekker bordet.

Dette handler ikke bare om skatt. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha.

Skal Norge være et land der de som har mest, stadig skal overbevises om at de har for lite?

Skal vanlige folk klappe høflig mens fellesskapet tømmes litt etter litt for å gjøre det mer behagelig å være formuende?

Skal pensjonister, arbeidstakere, bønder og distriktskommuner nok en gang få beskjed om at dette egentlig er til deres eget beste?

Jeg tviler.

For det finnes en grense for hvor mye man kan pakke inn i ordet «vekst» før folk begynner å kjenne lukten av regningen.

Og regningen, den havner som regel ikke hos dem med de beste rådgiverne.

Den havner hos oss andre.

Hos folk flest.

Så neste gang Høyre snakker varmt om folk flest, bør vi høre etter med begge ørene.

For kanskje er vi ikke dem de dekker bordet for.

Kanskje er vi bare dem som kommer inn etterpå.

Tømmer askebegerne.

Skraper restene av skattekaken.

Og finner regningen under tallerkenen.