Norge pumper olje i Arktis – Vevelstad venter fortsatt på bru
John-Ruhne Nilsen.
Norge har tre store petroleumsfelt i produksjon i Barentshavet: Snøhvit, Goliat og Johan Castberg.
Snøhvit har produsert gass siden 2007. Goliat har produsert olje siden 2016. Johan Castberg startet produksjonen våren 2025.
Alle tre ligger klart nord for polarsirkelen. Dette er derfor ikke bare «petroleumsvirksomhet i nordområdene».
Det er olje- og gassutvinning i Arktis.
Likevel bruker vi sjelden disse ordene. Når Russland utvinner petroleum langt mot nord, omtales det gjerne som arktisk olje- og gassutvinning. Når Norge gjør det samme, snakker vi heller om Barentshavet, verdiskaping, arbeidsplasser og energisikkerhet.
Geografien endrer seg ikke.
Det gjør bare ordbruken.
Jeg er motstander av olje- og gassutvinning i Arktis. Men jeg er definitivt også motstander av dobbeltmoral.
Man kan ikke kreve at andre lar oljen og gassen ligge, samtidig som man selv kjøper energien når behovet melder seg. Man kan heller ikke fordømme russisk arktisk oljeutvinning og samtidig late som om norsk virksomhet nord for polarsirkelen er noe helt annet.
Hvorfor dette angår Vevelstad
Barentshavet ligger langt fra Vevelstad, men havområdene langs norskekysten er ikke adskilte vannbasseng med lokk mellom.
Barentshavet er et viktig oppvekst- og beiteområde for flere store fiskebestander. Den nordøstarktiske torsken vokser i stor grad opp der og vandrer senere sørover langs norskekysten for å gyte. Da kjenner vi den som skrei.
Fisk fra de nordlige bestandene vandrer også sørover mot Helgelandskysten og havområdene utenfor Vevelstad.
Ikke all fisk vi får her, kommer fra Barentshavet. Det finnes også lokale kystbestander. Men forbindelsen mellom havområdene er klar.
Fisken følger strøm, temperatur, mat og gytevandringer. Den stanser ikke ved fylkesgrensen og spør om den nå har forlatt Finnmark og kommet til Nordland.
Det som skjer i Barentshavet, er derfor ikke bare en sak for Hammerfest, Finnmark og oljeindustrien.
Det angår også kystsamfunn lenger sør.
Havet er mer enn et reservoar
Snøhvit er et gass- og kondensatfelt der gassen føres til Melkøya ved Hammerfest og gjøres om til flytende naturgass.
Goliat er et oljefelt der produksjon, behandling og lagring foregår på et flytende produksjonsskip.
Johan Castberg er det nyeste feltet. Det startet produksjonen i 2025 og er planlagt å produsere olje i minst 30 år.
Dette er storindustri i et havområde som samtidig er oppvekstområde for fisk, leveområde for sjøfugl og marine pattedyr og en viktig del av livsgrunnlaget langs norskekysten.
Oljevernberedskap kan bygges ut. Produksjonsanlegg kan overvåkes. Risikoanalyser kan skrives.
Men ingen risikoanalyse kan garantere at en alvorlig ulykke aldri skjer.
Havet leser ikke konsekvensutredninger.
Fisken møter ikke på høringsmøter.
EU ville la ressursene ligge
I 2021 tok EU til orde for at olje, gass og kull skulle bli liggende i bakken i Arktis. Unionen ønsket å arbeide for et internasjonalt moratorium mot videre petroleumsutvinning i området.
Dette var ikke et bindende forbud mot all import fra eksisterende felt. Det var heller ikke et krav om at alle felt nord for polarsirkelen skulle stenges umiddelbart.
Det skillet må tas med.
Det går an å være mot nye felt og samtidig bruke olje og gass fra felt som allerede er i drift. Men da må det også finnes en troverdig plan for utfasing.
Et oljefelt som skal produsere i minst 30 år, er vanskelig å omtale som en kortvarig overgangsløsning.
Det er en langsiktig investering i fortsatt oljeutvinning.
Så trengte Europa gassen
Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 ble Europas energisituasjon dramatisk endret.
Tilgangen på russisk gass falt. Energiprisene steg. Forsyningssikkerhet ble et spørsmål om industri, oppvarming og sikkerhetspolitikk.
Da fikk Norge en enda viktigere rolle som energileverandør.
Det er forståelig at europeiske land ønsker gass fra et stabilt og demokratisk Norge framfor fortsatt avhengighet av Russland.
Men her kommer dobbeltmoralen tydelig fram.
EU vil beskytte Arktis, men trenger samtidig energien som produseres der.
Unionen vil at olje og gass skal bli liggende i bakken, men ikke nødvendigvis akkurat mens egne gasslagre skal fylles.
Prinsippet gjelder altså så lenge det ikke blir for kostbart eller upraktisk.
Det kan kalles pragmatisme og energisikkerhet. Men når man krever én politikk av andre og praktiserer en annen når egne interesser står på spill, er dobbeltmoral også et dekkende ord.
Norsk olje blir ikke mindre arktisk
Norske myndigheter peker på at den sørlige delen av Barentshavet i stor grad er isfri, og at virksomheten er underlagt norske miljø- og sikkerhetsregler.
Det er relevante forskjeller sammenlignet med virksomhet langt inne i drivisen eller i land med svakere regulering.
Men forskjellene flytter ikke polarsirkelen.
Snøhvit, Goliat og Johan Castberg ligger fortsatt i Arktis.
Norsk olje kan være bedre regulert enn russisk olje. Den får ikke en annen klimavirkning av den grunn.
Karbonmolekylet ber ikke om å få se norsk pass før det går opp i atmosfæren.
Ville Norge overleve uten arktisk petroleum?
Når noen foreslår å fase ut olje- og gassutvinningen i Arktis, kommer spørsmålet raskt:
Hva skulle Norge leve av?
Dersom vi faset ut den arktiske petroleumsvirksomheten, ville staten miste framtidige inntekter fra Snøhvit, Goliat, Johan Castberg og eventuelle nye felt. Arbeidsplasser og aktivitet knyttet til virksomheten ville også bli berørt.
Det er reelle konsekvenser.
Men nasjonen ville bestå.
Norge ville fortsatt være et rikt land. Vi ville fortsatt ha Statens pensjonsfond utland, fiskeri, havbruk, kraftproduksjon, industri, skipsfart, teknologi og en høyt utdannet befolkning.
Vi ville også fortsatt ha olje- og gassutvinning sør for Arktis, i Nordsjøen og Norskehavet, mens den samlede petroleumsvirksomheten gradvis ble omstilt.
Å fase ut olje og gass i Arktis betyr ikke at hele norsk økonomi stanser.
Det betyr at vi mister disse framtidige inntektene, men setter en grense for hvilke områder vi er villige til å industrialisere.
Vi ville miste inntekter.
Vi ville ikke miste landet.
Oljen gir oss ikke bru
Her i Vevelstad er det dessuten lett å se at store oljeinntekter ikke automatisk blir til lokal infrastruktur.
Norge har tjent enorme summer på olje og gass i flere tiår. Likevel har vi ikke fått bru over Vevelstadsundet.
Vi har heller ikke fått ferjefri forbindelse fra Horn til Tjøtta.
Det kommer ingen bru hver gang Johan Castberg laster et tankskip.
Det blir ingen tunnel fordi Snøhvit sender mer gass til Europa.
Og ferjene mellom Horn og Tjøtta forsvinner ikke fordi oljeprisen stiger.
Verken olje- og gassutvinningen i Arktis eller den langt større virksomheten sør for Arktis har hittil gitt Vevelstad disse forbindelsene.
Pengene finnes.
Det som mangler, er politisk prioritering.
Når en liten kommune ber om bru eller ferjefri vei, kommer samfunnsøkonomene raskt på banen. Trafikkgrunnlaget er for lite, befolkningen er for liten og kostnaden per innbygger blir for høy.
Når oljeindustrien skal bygge ut et nytt felt, snakkes det om langsiktighet, investeringer og nasjonal verdiskaping.
Da finnes milliardene.
Det er ikke en naturlov.
Det er politikk.
Et levende hav må vare lenger
Olje- og gassfeltene kan gi staten store inntekter i noen tiår.
Havet og fiskebestandene må vare i generasjoner.
For et kystsamfunn som Vevelstad burde dette være et nærliggende perspektiv. Vi vet at naturressurser er mer enn poster i et statsbudsjett.
Barentshavet er oppvekstområde for fisk som senere vandrer sørover langs norskekysten. Det er en del av det samme havsystemet som gir mat og liv også her på Helgeland.
Jeg mener derfor at olje- og gassutvinningen i Arktis bør fases ut, og at nye arktiske felt ikke bør åpnes.
Norge vil miste inntekter.
Men Norge vil bestå.
Og Vevelstad vil verken få bru over Vevelstadsundet eller ferjefri forbindelse fra Horn til Tjøtta bare fordi det pumpes enda mer olje og gass opp fra havbunnen.
Jeg mener EU hadde rett da unionen tok til orde for at de arktiske petroleumsressursene skulle bli liggende.
Problemet er dobbeltmoralen som oppstår når prinsippet bare gjelder så lenge Europa ikke trenger energien selv.
EU står i praksis ved pumpa med et forbudsskilt i hånden.
På skiltet står det:
Olje og gass i Arktis må bli liggende i bakken.
Under står det med mindre skrift:
Gjelder ikke mens vi fyller tanken.