John-Ruhne Nilsen.

Suppleringsferja som må hvile fra suppleringen

Det må ingen si at ferjetilbudet i Tjøttabassenget står stille. Nå får blant annet Tjøtta en elektronisk tavle som viser ruter og avganger. Dermed kan passasjerene få moderne og digital informasjon om suppleringsferja som ikke kan supplere fordi mannskapet må hvile. Før sto folk bare på kaia og ventet. Nå kan de stå der og lese at de venter.

Nå blir det andre boller i Tjøttabassenget.

Ikke nødvendigvis flere ferjeavganger, men elektronisk tavle.

Blant annet Tjøtta skal få en slik innretning. Tavla skal vise ruter og avganger. Dermed blir det slutt på den gammeldagse usikkerheten der folk sto på kaia og lurte på om ferja kom. Nå kan de løfte blikket og få den manglende avgangen presentert elektronisk.

Det er dette som kalles utvikling.

Ferja går ikke, men informasjonen om at den ikke går, blir digitalisert.

Bak dette teknologiske framskrittet ligger den vidunderlige historien om suppleringsferja MF Sigrid. Hun er satt inn for å supplere ferjetilbudet i Tjøttabassenget. Ordet «supplering» gir inntrykk av ekstra kapasitet, større sikkerhet og flere muligheter til å komme seg over fjorden.

I virkeligheten kan suppleringen opphøre fordi den personen som skal arbeide om bord, allerede har arbeidet for lenge et annet sted.

Hviletidsbestemmelsene følger nemlig personen, ikke båten.

Sigrid kan være så uthvilt en ferje bare kan bli. Hun kan ha ligget ved kai hele natta, duppet fredelig i sjøen og våknet med propellene fulle av arbeidslyst. Hun kan være fylt med drivstoff, maskinen kan være klar, rampen kan virke og rutetabellen kan love avgang.

Men dersom en nødvendig person om bord allerede har hatt en lang arbeidsdag, hjelper det ingenting at båten er uthvilt.

Da må personen hvile.

Når personen hviler, hviler suppleringsferja.

Når suppleringsferja hviler, hviler sambandet.

Og når sambandet hviler, kan passasjerene lese om det på den nye elektroniske tavla.

Det er vanskelig å tenke seg en mer fullkommen form for offentlig samferdsel.

La oss se for oss scenen.

En person kommer om bord på Sigrid. Resten av mannskapet står klare.

«Velkommen. Da kan vi vel gå?»

«Nei.»

«Er det noe galt med ferja?»

«Nei.»

«Er været for dårlig?»

«Nei.»

«Er kaia stengt?»

«Nei.»

«Hva er problemet?»

«Jeg har arbeidet for lenge.»

Dermed vises vedkommende til lugaren. Der skal det hviles. Resten av mannskapet går omkring på dekk og ser på klokka. På kaia gjør passasjerene det samme.

Forskjellen er at passasjerene nå også kan se på den elektroniske tavla.

Kanskje vil det stå:

18.30: Innstilt

Det er kort, presist og moderne.

Tavla trenger ikke forklare at suppleringsferja mangler en uthvilt person. Den trenger ikke opplyse at fartøyet ligger klart noen meter unna. Den trenger heller ikke fortelle at hele poenget med en suppleringsferje burde være at både fartøy og mannskap er tilgjengelig når det er behov for supplering.

Den skal bare fortelle at ferja ikke går.

Endelig har man funnet en del av ferjetilbudet som fungerer:

Informasjonen om innstillingen.

Det tragikomiske er at Sigrid starter senere og avslutter tidligere enn Stokkafjord i den faste ruta. Likevel kan arbeidsdagen på suppleringsferja bli for lang fordi personen som kommer om bord, begynte arbeidsdagen på en annen båt.

Ferja arver altså arbeidstida til den som går om bord.

Personen skifter båt, men arbeidstimene følger med over landgangen. Det er både naturlig og nødvendig. Kroppen blir ikke nullstilt fordi arbeidstakeren går fra ett fartøy til et annet.

Likevel synes suppleringsordningen å være planlagt som om nettopp dette skulle skje.

En person som allerede har arbeidet i mange timer, skal gå om bord på Sigrid og på mystisk vis bli like uthvilt som båten. Kanskje noen har forestilt seg at landgangen fungerer som en vaskemaskin for arbeidstid: Man går inn med ti timer bak seg og kommer ut på den andre siden nystrøket, opplagt og klar for en full vakt.

Sjømannens kropp er dessverre ikke tilpasset offentlige bemanningsmodeller.

Den husker at den har arbeidet.

Hviletidsbestemmelsene er selvsagt ikke problemet. De finnes av en meget god grunn. Ingen ønsker en ferje ført av et mannskap som er så trøtt at de ser to kaier og legger til ved den som ikke finnes.

Problemet er at noen har opprettet en suppleringsferje uten å sikre at det til enhver tid finnes uthvilt mannskap til å bemanne den.

Det er som å kjøpe en reserveambulanse og bemanne den med ambulansearbeidere som allerede har fullført vakta.

Ambulansen står klar.

Blålysene virker.

Pasienten venter.

Men sjåføren har lagt seg.

Heldigvis kan man sette opp en elektronisk tavle utenfor sykehuset som forteller at ambulansen ikke kommer.

Da er beredskapen modernisert.

En suppleringsferje uten tilgjengelig og uthvilt mannskap er ikke reell reservekapasitet. Den er en rekvisitt. Den ligger ved kai slik at systemet kan peke på den og si:

«Se, vi har satt inn en ekstra ferje.»

At ferja ikke nødvendigvis kan gå, er tydeligvis en detalj.

For befolkningen er det derimot akkurat denne detaljen hele ferjetilbudet dreier seg om.

Folk skal til arbeid, sykehus, avtaler og videre forbindelser. Næringslivet skal frakte varer. Familier skal få hverdagen til å gå opp. Ingen av dem har særlig nytte av en suppleringsferje som først kan seile etter at mannskapet har sovet ferdig.

Ferja skal ikke bare eksistere.

Den skal gå.

Dersom Sigrid skal være en virkelig suppleringsferje, må det finnes en bemanning som er planlagt for oppgaven og har fått nødvendig hvile før suppleringen begynner. Det burde ikke være en oppsiktsvekkende idé. Det er omtrent like revolusjonerende som å foreslå at en buss bør ha en sjåfør.

Men i Tjøttabassenget synes man å ha begynt i den andre enden.

Først skaffer man suppleringsferja.

Deretter låner man mannskap som allerede har arbeidet.

Så innstiller man avgangen fordi mannskapet må hvile.

Til slutt setter man opp en elektronisk tavle som forteller passasjerene at ferja ikke går.

Det er et komplett system. Alt er på plass, bortsett fra transporten.

Så ja, nå blir det andre boller på Tjøtta.

Det vil si: Når den elektroniske tavla forteller at ferja ikke går, har en god tid til å kjøpe både boller og brus på Tjøtta.

Kanskje rekker en både én og to boller før hviletida er over. Er avgangen innstilt for resten av kvelden, kan en like gjerne kjøpe hele posen.

Det er mulig dette også inngår i den regionale næringspolitikken.

Folk skal fremdeles vente.

Ferja kan fremdeles bli liggende.

Men innstillingen blir synlig på skjerm, og ventetida kan brukes til å holde omsetningen oppe på butikken.

Slik ser moderne distriktsutvikling ut:

Før lot man være å frakte folk.

Nå bruker man elektronikk til å fortelle dem om det – og sørger samtidig for at de ikke venter på tom mage.