John-Ruhne Nilsen.

Bestemor er dessverre ikke kompatibel med Bluetooth

Jeg satt og hørte på Dagsrevyen på NRK da løsningen på den kommende krisen i eldreomsorgen nærmest ble servert ferdig: Vi blir flere eldre, vi kommer til å mangle personell – men kunstig intelligens skal hjelpe oss ut av uføret. Slik jeg oppfattet innslaget, ble det seriøst fremstilt som om KI kunne avverge selve bemanningskrisen. Det er en besnærende tanke. Også for en kommune som Vevelstad. Men det er ett problem: Bestemor er fortsatt ikke kompatibel med Bluetooth.

Norge har bestemt at flere eldre skal bo hjemme lenger. Det høres både hyggelig og fornuftig ut. De fleste av oss vil antakelig heller sitte ved vårt eget kjøkkenbord enn i en institusjonskorridor dersom helsen tillater det.

Men hjemme er ikke et magisk sted der alderdommens problemer opphører.

Når en sykehjemsbeboer trenger hjelp, befinner personalet seg allerede i bygningen. Når den samme personen bor hjemme, må hjelpen komme til vedkommende.

Dersom flere eldre skal bo hjemme stadig lenger, vil kommunen fortsatt måtte sørge for at noen kommer når det trengs hjelp med medisiner, personlig stell, ernæring, sår, mobilitet eller bare det å komme seg opp av sengen.

KI kan sikkert beregne den mest effektive kjøreruten.

Den kan bare ikke kjøre bilen.

Foreløpig.

Og skulle den en dag kunne gjøre det, gjenstår fortsatt den litt vanskelige delen med å gå inn døren og hjelpe et menneske.

Det er omtrent her jeg begynner å få problemer med forestillingen om at kunstig intelligens skal «løse» personellkrisen.

For KI kan gjøre mye nyttig. Sensorer kan registrere bevegelse om natten. Digitale tilsyn kan gjøre enkelte rutinebesøk unødvendige. En elektronisk medisindispenser kan sørge for at riktig ferdigpakket medisin blir tilgjengelig til riktig tidspunkt. Programvare kan hjelpe hjemmetjenesten med planlegging og dokumentasjon.

Alt dette bør vi bruke.

Men det er hjelpemidler.

Det er ikke en ny generasjon helsefagarbeidere som har kommet ut av en USB-port.

Tenk deg fremtidens eldreomsorg i Vevelstad.

Kommunens KI registrerer klokken 02.13 at fru Hansen har stått opp. Klokken 02.14 konstaterer systemet at hun beveger seg langsommere enn normalt. Klokken 02.15 registrerer fallsensoren en hendelse.

Det digitale systemet fungerer perfekt.

Så kommer det avgjørende spørsmålet:

Hvem skal dra hjem til henne?

KI kan sende et varsel.

Til et menneske.

Dermed er vi merkelig nok tilbake ved det problemet KI skulle løse.

Vi trenger et menneske.

Det er heller ikke bare de dramatiske situasjonene som teller.

En maskin kan registrere at Arne har tatt medisinen sin. Den kan kanskje registrere hvor mange skritt han har gått og hvor lenge han har sovet.

Men den legger ikke nødvendigvis merke til at Arne, som vanligvis forteller den samme historien om fisketuren i 1978 hver eneste morgen, plutselig ikke sier et ord.

Et menneske gjør det.

Og akkurat den observasjonen kan være viktigere enn hundre datapunkter.

Så får vi høre at vi må se til Japan.

Det synes jeg faktisk vi skal gjøre.

Japan har holdt på med teknologi i eldreomsorgen mye lenger enn Norge. Landet har en langt eldre befolkning enn vår og har investert tungt i robotteknologi.

Dersom robotene kunne erstatte helsepersonell, burde Japan være stedet hvor dette allerede var bevist.

Det er det ikke.

Japanske myndigheter anslår fortsatt at omsorgssektoren trenger omkring 2,4 millioner ansatte i 2026 og rundt 2,72 millioner i 2040. Japan har altså ikke robotisert seg bort fra behovet for mennesker.

Det interessante er at Japan heller ikke har forlatt teknologien. De har bare blitt mer realistiske om hva den faktisk kan gjøre.

Den store forestillingen om den autonome robotpleieren er i stor grad blitt erstattet av det bredere begrepet «care technology». Det handler mer om teknologi som hjelper pleieren enn teknologi som erstatter pleieren.

Det er kanskje akkurat den lærdommen Vevelstad kommune bør ta med seg dersom KI en dag skal inn i stadig større deler av eldreomsorgen her også.

Bruk teknologien der den er god.

Men ikke forvent at den skal bli et menneske.

Et løftehjelpemiddel kan spare ryggen til en ansatt. Det er flott. En sensor kan varsle om at noen har falt. Det er flott. En medisindispenser kan sørge for at tablettene blir tilgjengelige til riktig tid.

Men dispenseren ser ikke at Olga er uvanlig blek.

Den spør ikke hvorfor hun ikke har spist.

Og den setter seg ikke ned ved kjøkkenbordet dersom hun nettopp har mistet mannen hun har levd sammen med i 60 år.

Den kan sannsynligvis etter hvert generere en meget sympatisk tekst om sorg.

Det er bare ikke helt det samme.

Også begrepet «medisineringsrobot» fortjener litt avmystifisering. I Japan finnes slike systemer, men de diagnostiserer ikke pasienten, bestemmer ikke medisinen og setter ikke sprøyter. De frigir medisiner som allerede er klargjort. Det finnes ikke dokumentasjon i materialet for at autonome roboter som selv vurderer en eldre pasient og deretter injiserer legemidler, er vanlig praksis i japansk eldreomsorg.

Det er på mange måter betryggende.

Jeg har ingenting imot at en datamaskin foreslår neste sang på Spotify.

Men dersom den sier: «Basert på dine siste målinger har jeg besluttet å gi deg en sprøyte», kommer jeg til å savne den gammeldagse sykepleieren ganske raskt.

Så er det en annen ting vi ikke må glemme.

Roboter trenger også omsorg.

Japanske erfaringer viser at ansatte må hente dem, flytte dem, lade dem, rengjøre dem og få dem til å fungere når de har bestemt seg for at arbeidsdagen er over. Arbeidet forsvinner ikke nødvendigvis. Det bare endrer karakter.

Det er en vakker tanke.

Helsefagarbeideren som skulle avlastes av roboten, ender opp med å hjelpe roboten slik at roboten kan hjelpe den eldre.

Og dersom roboten virkelig nekter å samarbeide, må kommunen antakelig ringe en tekniker.

Da har vi ikke lenger bare mangel på helsepersonell.

Vi mangler også noen fra IT.

Bak humoren ligger det likevel et alvorlig spørsmål for en liten kommune som Vevelstad.

Hva skal teknologien brukes til?

Hvis KI gjør at ansatte bruker mindre tid på dokumentasjon og administrasjon, bør gevinsten være at de får mer tid hos menneskene.

Hvis sensorer gjør at enkelte unødvendige tilsyn kan unngås, bør tiden kunne brukes der behovet faktisk er størst.

Men hvis hvert minutt som teknologien sparer straks regnes om til hvor mye bemanningen kan reduseres, har vi fått et helt annet prosjekt.

Da handler det ikke lenger om bedre eldreomsorg.

Da handler det om billigere eldreomsorg.

Og det er to forskjellige ting.

For den virkelig interessante delen av norsk eldrepolitikk er at flere skal bo hjemme lenger samtidig som vi forventer mangel på personell.

Det er et krevende regnestykke også i Vevelstad.

Jo lenger eldre med omfattende behov bor hjemme, desto viktigere blir en hjemmetjeneste som faktisk har kapasitet til å komme. Teknologien kan hjelpe kommunen med å bruke den kapasiteten bedre.

Men den kan ikke trylle kapasiteten frem.

Verdens beste algoritme kan regne ut at et menneske trenger hjelp klokken 08.17.

Den kan beregne at det tar 11 minutter å kjøre dit.

Den kan finne den optimale ruten og sende et varsel på noen få millisekunder.

Men dersom ingen har tid til å kjøre, har Vevelstad kommune bare fått et svært avansert system for å dokumentere at hjelpen burde ha vært der.

Det er derfor jeg håper også Vevelstad tar i bruk god teknologi.

Jeg håper KI kan redusere papirarbeidet, gjøre planleggingen bedre og fjerne unødvendige oppgaver. Jeg håper sensorer og hjelpemidler kan gjøre livet tryggere for eldre som ønsker å bo hjemme.

Men først og fremst håper jeg teknologien brukes til å gi de ansatte mer tid til mennesker.

For den dagen jeg selv sitter hjemme og kommunen har registrert pulsen min, søvnen min, medisinene mine og hvor mange ganger jeg har åpnet kjøleskapet, vil det sikkert være imponerende å vite at alle dataene mine er i orden.

Men dersom jeg faktisk trenger hjelp, er det fortsatt én gammeldags teknologi jeg kommer til å sette størst pris på:

Et menneske som banker på døren.