Gratulerer, det ble et avvik!
John-Ruhne Nilsen.
Fem barn har hatt den frekkhet å bli født i Brønnøysund etter at fødestua ble stengt for planlagte fødsler. Helgelandssykehusets svar er å skjerpe rutinene. Når virkeligheten ikke følger vedtaket, kan man selvfølgelig revurdere vedtaket. Eller man kan forsøke å få virkeligheten til å oppføre seg bedre.
Det var satire.
Jeg begynner å bli usikker på om Helgelandssykehuset oppfattet det.
Fødestua i Brønnøysund har vært stengt for planlagte fødsler siden 20. mars. Likevel har fem barn blitt født der etter stengingen.
Det er naturligvis et problem.
Ikke nødvendigvis for barna. Ikke nødvendigvis for mødrene. Men for systemet.
For dersom et barn blir født et sted der et administrativt vedtak sier at barnet ikke skal bli født, har vi fått en alvorlig konflikt mellom to størrelser: virkeligheten og organisasjonskartet.
Man kunne ha spurt om virkeligheten prøver å fortelle oss noe.
Men slike tanker kan være farlige.
Mye tryggere er det å skjerpe rutinene.
Når barnet blir et avvik
Helgelandssykehuset har forklart at en fødsel i en stengt fødestue regnes som et avvik.
Der har vi endelig fått plassert fødselen i riktig administrativ sammenheng.
I gamle dager sa man: «Gratulerer, det ble en gutt.»
Nå kan man si: «Gratulerer, det ble et avvik.»
Barnet er friskt, mor har det bra, og hendelsen sendes videre til administrativ behandling.
Det bemerkelsesverdige er at dette ikke har skjedd én gang. Fem barn har gjort det samme. På et tidspunkt må man nesten spørre om det eksisterer en organisert motstandsbevegelse blant fostrene på Sør-Helgeland.
Man kan se for seg den hemmelige kommunikasjonen. Planlagt fødested er Mo i Rana. Meldingen fra fosteret kommer kontant tilbake: «Negativ. Iverksetter rier i Brønnøysund.»
Dette må naturligvis stanses før det sprer seg. Tenk om ufødte barn begynner å tro at biologi står over foretaksvedtak.
Helgelandssykehuset har varslet gjennomgang av hendelsene og skjerping av rutinene. Målet er at de gravide skal føde ved den planlagte fødeavdelingen.
Det er et vakkert mål. Det forutsetter bare at fødselen kjenner planen.
Problemet er at livmoren ikke har tilgang til Teams, og barnet ennå ikke har BankID slik at det kan logge inn på Helsenorge og bekrefte at vedtaket er lest og forstått.
Når den nærmeste jordmoren blir for nær
Så kommer et av de virkelig elegante grepene.
De gravide skal ikke lenger ringe direkte til jordmor ved fødestua i Brønnøysund. Henvendelsen skal gå til åpen fødeavdeling, som vurderer om jordmoren i Brønnøysund skal kobles inn.
Tenk deg at du er høygravid på Sør-Helgeland. Riene har begynt. Noen minutter unna sitter en erfaren jordmor som kjenner området, kjenner avstandene og kanskje også kjenner deg.
Det ville selvfølgelig vært altfor enkelt å ringe henne direkte.
Nei, først må situasjonen vurderes et annet sted.
Dette er sentralisering på et nivå man nesten må beundre. Når hjelpen befinner seg for nær pasienten, oppretter man et administrativt mellomledd.
Den lokale jordmoren kan jo være utsatt for lokalkunnskap. Hun vet kanskje hvor lang tid ambulansen bruker, hvordan ferga går og hvor langt det er til nærmeste transportmulighet. Enda verre er det at hun kan undersøke kvinnen og finne ut hvor langt fødselen faktisk har kommet.
Da risikerer man plutselig at beslutningsprosessen blir påvirket av virkeligheten.
Jordmødrene i Brønnøysund har selv stilt spørsmålet om hvordan en jordmor flere timer unna skal vite om en kvinne har tre eller åtte centimeter åpning.
Det burde selvfølgelig være mulig å digitalisere.
Man kunne utvikle en app der den fødende logger inn med BankID og oppgir hvor vondt hun har. Systemet beregner deretter åpning, forventet avgangstid og estimert ankomst til godkjent fødested. Dersom barnet kommer før beregnet ankomst, opprettes avviket automatisk.
Da sparer man i det minste tid på papirarbeidet.
Når prestisjen får sitt eget liv
Men bak komikken ligger et mer alvorlig spørsmål.
Prestisje.
Når en politisk og administrativ beslutning først er tatt, utredet, forklart og forsvart, kan det etter hvert bli vanskelig å si at beslutningen kanskje ikke var særlig klok.
Da får vedtaket sitt eget liv.
Virkeligheten brukes ikke lenger først og fremst til å vurdere om vedtaket fungerer. I stedet kan virkeligheten bli noe som må bringes i samsvar med vedtaket.
Og akkurat der begynner dette å minne om en styringsrefleks vi vanligvis forbinder med land Norge helst ikke vil sammenligne seg med.
Jeg sier ikke at Norge er et despotisk samfunn. Det er vi selvfølgelig ikke. Ingen blir fengslet for å mene at fødestua bør være åpen, og ingen politisk kommissær står i Brønnøysund og kontrollerer livmorhalsen.
Likheten ligger et helt annet sted: i prestisjen rundt beslutningen.
I systemer der makten har vanskelig for å innrømme feil, oppstår en merkelig mekanisme. Når planen sier én ting og virkeligheten gjør noe annet, blir det ikke nødvendigvis planen som undersøkes nærmest.
Det blir virkeligheten.
Systemet er normalen – barnet er avviket
Planen sier at barn skal fødes et annet sted.
Fem barn blir født i Brønnøysund.
Da får vi ikke fem argumenter for å se nærmere på om ordningen fungerer.
Vi får fem avvik.
Systemet er normalen. Barnet er avviket.
En kvinne fortalte til Brønnøysunds Avis at hun ventet lenge hjemme fordi hun fryktet å bli sendt videre. Da hun kom til fødestua, hadde hun åtte centimeter åpning, og kort tid senere var barnet født.
Det burde kanskje få noen til å spørre om avstanden og transporten påvirker hvordan de fødende handler.
Men dersom prestisjen først har festet grepet, finnes det et langt enklere spørsmål:
Hvordan sørger vi for at dette ikke skjer igjen?
Da er det lettere å flytte telefonen enn å flytte standpunktet.
Og det er nettopp her den politiske prestisjen blir interessant. For det krever ingen stor politisk innsats å stå fast når alt går etter planen. Den virkelige prøven kommer når virkeligheten begynner å levere argumenter mot det man allerede har bestemt.
Da kan man revurdere.
Eller man kan stå enda fastere.
Det siste kalles gjerne handlekraft.
Et rundskriv til fostrene
Helgelandssykehuset kan kanskje gå enda et skritt og sende et rundskriv direkte til fostrene på Sør-Helgeland.
Der kan det opplyses om at fødsel i Brønnøysund ikke er i samsvar med gjeldende organisering, og at barnet derfor bes avvente forløsning til mor har ankommet godkjent fødeinstitusjon.
Manglende etterlevelse vil bli registrert som avvik.
Ved gjentatte overtredelser kan fostervannet innkalles til drøftelsesmøte.
Det eneste problemet er at barn ikke kan lese.
Rier lar seg heller ikke instruere. Livmoren kjenner ikke foretaksgrensene. Fergene går når de går, og avstandene blir ikke kortere fordi prosedyrene blir lengre.
Det var dette jeg forsøkte å spøke med sist. En fødende kvinne er ikke en produksjonsenhet som kan sendes dit systemet har bestemt at produksjonen skal foregå.
Virkeligheten nekter fortsatt å følge vedtaket
Nå har fem små mennesker levert sin egen kommentar til saken.
De kom til verden i Brønnøysund uten forhåndsgodkjenning og uten den minste respekt for vedtaket.
Det er alvorlig.
Rutinene må naturligvis skjerpes.
For dersom barn først får begynne å bestemme når de skal bli født, kan neste skritt bli at pasientene begynner å mene noe om hvor helsetjenestene skal være.
Og enda verre: Kanskje politikere og administratorer en dag blir nødt til å endre mening fordi virkeligheten viser at et vedtak ikke virker slik man hadde tenkt.
Da begynner det virkelig å bli farlig.
For det finnes tydeligvis noe som er vanskeligere å flytte på Helgeland enn både fødende kvinner, jordmødre og fødetilbud.
Det er prestisje.