John-Ruhne Nilsen.

Når alle må overvåkes, er det samfunnet det er noe galt med

Seksuelle overgrep mot barn er blant de groveste forbrytelsene et samfunn kan møte. Barn skal beskyttes, overgripere skal finnes og politiet skal ha effektive virkemidler. Men dersom svaret blir at alles private kommunikasjon må kunne kontrolleres for å være sikker på at ingen begår overgrep, har vi beveget oss inn på en farlig vei. Da er det ikke bare teknologien vi bør diskutere. Da er det selve samfunnsmodellen det er noe galt med.

Dette er en problemstilling som også berører min egen hverdag som skribent i Vevelstad Bygdeavis.

Bakgrunnen er debatten om EUs såkalte Chat Control-forslag, som reiser spørsmål om kontroll av privat digital kommunikasjon.

Når jeg er ute og reiser og skal skrive artikler for avisen, kommuniserer jeg med min egen server. Forbindelsen går gjennom Tailscale, som sørger for at trafikken mellom datamaskinen min og serveren er kryptert. Det betyr at dokumenter, notater og arbeidsfiler ikke sendes åpent over nettet.

Jeg gjør ikke dette fordi jeg har noe kriminelt å skjule. Jeg gjør det fordi det finnes opplysninger som uvedkommende ikke har noe med.

For en journalist kommer enda et hensyn i tillegg. Vi kan sitte med notater, upubliserte artikler, kontaktopplysninger og kommunikasjon med kilder. En varsler eller kilde må kunne ta kontakt uten å måtte lure på om innholdet automatisk blir undersøkt på veien.

Derfor reagerer jeg på tanken om at løsningen på alvorlig kriminalitet skal være stadig mer generell kontroll av privat digital kommunikasjon.

Det er lett å forstå hensikten. Seksuelle overgrep mot barn og spredning av overgrepsmateriale er alvorlig kriminalitet. Samfunnet skal bruke store ressurser på å bekjempe dette. Men gode hensikter gjør ikke ethvert virkemiddel riktig.

I en rettsstat skal myndighetene ha en grunn før de griper inn i privatlivet. Politiet kan bruke sterke virkemidler når vilkårene er oppfylt.

Utgangspunktet skal likevel ikke være at hele befolkningen må kontrolleres for at myndighetene skal finne ut hvem som kanskje har gjort noe galt.

Hvis målet er å være helt sikker på at ingen begår kriminalitet, finnes det nesten ingen naturlig grense for kontrollen. Vi kunne i teorien satt hele befolkningen i fengsel. Da ville vi også ha sperret inne mennesker som ellers kunne ha begått en forbrytelse. Men ingen vil mene at dette er et akseptabelt virkemiddel.

Poenget er ikke at digital overvåkning er det samme som fengsling. Poenget er logikken. Vi kan ikke frata alle en grunnleggende frihet for å være sikre på at ingen misbruker den.

Et fritt samfunn bygger ikke på at alle behandles som potensielle lovbrytere.

At noen bruker meldingstjenester, kryptering eller andre digitale verktøy til kriminalitet, gjør ikke alle andre som bruker den samme teknologien mistenkelige. Kryptering er ikke et faresignal. Det er et sikkerhetsverktøy som beskytter alminnelige mennesker hver dag.

Den beskytter private samtaler, familiebilder, økonomiske opplysninger, forretningshemmeligheter og kontakt mellom advokat og klient. For journalister beskytter den også arbeidsmateriale og kilder.

I en rettsstat finner man grunn til mistanke og bruker deretter kontrollmidler. I totalitære regimer bruker man kontrollmidler på befolkningen for å finne noen å mistenke.

Totalitære samfunn kjennetegnes ikke bare av fengsler, politi og strenge lover. De kjennetegnes også av omfattende kontroll og av vissheten om at myndighetene kan følge med. Når mennesker vet eller tror at kommunikasjonen kan bli overvåket, begynner de å tilpasse seg. De tenker over hvem de snakker med, hva de skriver og hvordan en uskyldig formulering kan bli oppfattet.

Det betyr ikke at EU er et diktatur. Det betyr heller ikke at politikere som ønsker strengere kontroll, ønsker et totalitært samfunn. Men et demokrati må være i stand til å se hvor en bestemt logikk kan føre dersom den får utvikle seg.

Vi må passe på at vi ikke, litt etter litt og alltid med en god begrunnelse, bygger opp kontrollmekanismer som ligner dem vi forbinder med samfunn vi ikke ønsker å ligne.

Det er lett å si at et system bare skal brukes til ett bestemt formål. Problemet er at når systemet først finnes, finnes også muligheten til å utvide bruken. Derfor må vi ikke bare spørre om vi stoler på dem som ønsker tiltaket i dag. Vi må spørre hvilken makt vi gjør tilgjengelig for dem som styrer i morgen.

Det gamle argumentet om at «har du ikke gjort noe galt, har du ingenting å frykte», holder heller ikke. I et demokrati skal ikke jeg måtte forklare hvorfor kommunikasjonen min skal være privat. Det er myndighetene som må begrunne hvorfor de skal ha innsyn.

Privatliv er ikke en belønning for mennesker som kan bevise sin uskyld. Det er en del av friheten.

Kriminalitet skal bekjempes. Politiet må ha ressurser til å identifisere overgripere, følge digitale spor, samarbeide over landegrensene og redde barn som utsettes for overgrep. Sterke virkemidler kan være nødvendige mot alvorlig kriminalitet.

Men virkemidlene skal være målrettede.

Et samfunn kan aldri garantere at ingen vil begå kriminalitet uten samtidig å fjerne store deler av friheten. Null kriminalitet kan ikke være målestokken dersom prisen er at alle skal kunne kontrolleres.

Det er forskjell på å beskytte samfunnet og å kontrollere samfunnet.

Som skribent i Vevelstad Bygdeavis er jeg opptatt av dette fordi store prinsipielle spørsmål til slutt handler om helt vanlige mennesker. Om hva vi kan skrive, hvem vi kan snakke med, hvordan vi kan beskytte arbeidet vårt, og hvor stor del av privatlivet vårt vi er villige til å gjøre tilgjengelig for kontroll.

Barn skal beskyttes. Overgripere skal finnes og straffes. Politiet skal ha virkemidler som faktisk virker.

Men veien dit kan ikke være at hele befolkningen gjøres til kontrollobjekter.

For dersom alle må overvåkes for å være sikre på at ingen begår en forbrytelse, har vi ikke bare et kriminalitetsproblem.

Da har vi fått et samfunnsproblem.