John-Ruhne Nilsen.

Når hagen blir våtmarksområde

Ekspertene har funnet løsningen på en skuffende sommer: Vi skal gå ut. Hver dag. Uansett vær. Det høres fornuftig ut helt til man bor et sted der regnet ikke bare kommer ovenfra, men også fra siden og enkelte dager tilsynelatende nedenfra. Som det gamle uttrykket sier: Når det regna selv mellom erlingene, så satt hesten inne. Hesten hadde ingen doktorgrad. Men den hadde værvett.

Jeg leste i Brønnøysunds Avis at vi kan unngå høstnedtur etter en skuffende sommer.

Det var godt å få vite.

For her omkring hadde jeg begynt å tro at problemet ganske enkelt var at sommeren hadde regnet bort.

En kald og våt sommer kan gjøre at vi kommer oss mindre ut, beveger oss mindre og ikke får den avkoblingen vi hadde håpet på. Derfor anbefales det blant annet at vi går ut i dagslys hver dag, også når det er overskyet.

Det høres flott ut.

Dersom man finner dagslyset.

Her på Sør-Helgeland kan «overskyet» være et romslig begrep. Det kan bety at sola er bak en sky. Men det kan også bety at himmel, hav og fjell har gått sammen om én farge:

Grå.

Da begynner man gjerne med å kontrollere om søppeldunken fortsatt befinner seg på egen eiendom.

Professor Hans M. Nordahl ved NTNU forteller at været påvirker atferden vår. Vi kommer oss mindre ut og blir mindre aktive.

Jeg venter spent på oppfølgingsstudien:

«Sammenhengen mellom nedbør og våte mennesker.»

Det gamle uttrykket sier at når det regna selv mellom erlingene, så satt hesten inne.

Hesten trengte verken Yr, aktivitetsklokke eller professor.

Den stilte seg i fjøsdøra og så ut.

Regn.

Vind.

Mer regn.

Nei.

Og gikk inn igjen.

I dag ville hesten kanskje fått beskjed om å møte Blakken mandag, være fysisk aktiv onsdag og skaffe seg et personlig prosjekt.

Der ligger jeg heldigvis godt an.

Jeg har to epletrær.

Det ene har to epler.

Det andre har hele fire.

Seks epler totalt.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av alt.

Det begynner å bli et logistikkproblem.

Jeg vurderer pall.

Muligens kjølelager.

Hvis alle seks overlever fram til høsten, kan det kanskje bli en eplekake.

En liten en.

Men eplene er omtrent det eneste som ikke vokser særlig godt.

For graset vokser.

Graset har hatt en fantastisk sommer. Det bryr seg verken om sol, temperatur eller menneskelig ferieskuffelse.

Det bare vokser.

Jeg har faktisk fått klipt plenen to hele ganger i år.

To.

Her omkring mener jeg det bør kvalifisere til en form for utmerkelse.

Siste gang måtte jeg bruke støvler.

Ikke for å se landlig ut.

Jeg måtte ha dem for ikke å synke.

Etter hvert var det vanskelig å avgjøre om jeg drev plenklipping eller våtmarksforvaltning.

Og nå er det ikke bare graset som vokser.

Vannet i hagen vokser også.

Før hadde jeg plen.

Så fikk jeg våt plen.

Deretter svært våt plen.

Nå har jeg våtmarksområde.

Jeg har sluttet å betrakte det som et problem.

Dette er naturutvikling.

Hvis det fortsetter, forventer jeg at Statsforvalteren dukker opp med skilt:

«Våtmarksområde. Ferdsel på eget ansvar.»

For naturen har allerede oppdaget mulighetene.

Vi har fått sangsvane, knoppsvane, grågås, kortnebbgås, ringgås, hvitkinngås, gravand, stokkand og brunnakke.

Jeg vet ikke hvem som har flyttet inn permanent og hvem som bare mellomlander, men det begynner å bli folksomt.

Nå forstår jeg i hvert fall alle lydene i hagen om morgenen.

Jeg trodde lenge det var naboene.

Det viser seg at jeg driver internasjonal flyplass for våtmarksfugl.

Det kakles.

Det tuter.

Det kvakkes.

Det ropes.

Og midt oppi det hele står mine seks epler og forsøker å modnes.

Jeg vurderer guidede turer:

«Til venstre ser dere stokkanda. Rett fram ligger den tidligere plenen. Og der borte har vi eple nummer fire.»

For vanlig gressklipper begynner nå å bli et foreldet konsept.

Det jeg trenger, er en amfibisk gressklipper.

En som går like godt til lands som til vanns.

Helst bør den kunne fly også.

En vet jo aldri.

Jeg ser for meg en Husqvarna Amphibia Sør-Helgeland Edition.

Firehjulsdrift på fast grunn.

Flottører når vannstanden stiger.

Propell ved større oversvømmelser.

Og uttrekkbare vinger dersom vinden blir sterk nok.

Standardutstyr bør være lenspumpe, ekkolodd, redningsvest og radar.

Her må maskinen være godkjent både av Sjøfartsdirektoratet og Luftfartstilsynet.

På ekstra dårlige dager kan man ta av og klippe toppen av graset fra lufta.

Professoren anbefaler også aktiviteter som ikke er avhengige av været.

Det er gammel kunnskap her ute.

Vi kaller det å være inne.

Mennesket begynte å bygge hus av en grunn.

En av våre forfedre sto ute mens regnet gikk vannrett og tenkte:

«Dette må kunne gjøres bedre.»

Dermed fikk vi tak, vegger og til slutt vinduet – et glimrende system for å betrakte elendigheten uten selv å måtte delta i den.

Likevel kan man nesten få dårlig samvittighet nå.

Vi skal ut.

Vi skal ha dagslys.

Vi skal bevege oss.

Vi skal treffe mennesker.

Alt sammen fornuftig.

Men det må finnes en meteorologisk smertegrense.

Hvis måkene flyr baklengs, søppeldunken passerer kjøkkenvinduet og to knoppsvaner vurderer å folkeregistrere seg i hagen, mener jeg det skal være tillatt å drikke kaffe inne.

Uten diagnose.

Meteorologene forteller samtidig at folk i nord og vest begynner å bli lei av været.

Her kunne man spart forskningsmidler.

Send én forsker til Brønnøysund, én til Sømna, én til Vega og én til Vevelstad.

Be dem gå inn på nærmeste butikk og si:

«Jaja, vi har da hatt en fin sommer.»

Da har de datamaterialet i løpet av fem minutter.

Mye av det vil riktignok være uegnet for publisering.

Det neste blir vel doktorgrad i regnvær:

«Langtidseffekter av vedvarende nedbør på grasvekst, epleproduksjon, våtmarksetablering og nordnorsk ordforråd.»

Kontrollgruppen plasseres på Lillehammer.

Forsøksgruppen fordeles mellom Brønnøysund, Sømna, Vega og Vevelstad.

Etter én måned har kontrollgruppen klippet plenen.

Forsøksgruppen har søkt båtplass.

Etter to måneder er en gressklipper sist sett drivende gjennom Vegafjorden.

Etter tre måneder har forskerne selv kjøpt støvler.

Og akkurat der åpner det seg faktisk en ny mulighet for lokaljournalistikken.

Administrasjonen i Vevelstad kommune har nå anbefalt søknaden om støtte til Vevelstad Bygdeavis.

Det er svært gledelig.

Og tidspunktet kunne vanskelig vært bedre.

For hvis støtten kommer, vet jeg allerede hva vi bør investere i:

Et par vadere.

Kamera er selvfølgelig viktig.

Notatblokk er viktig.

Mobiltelefon er viktig.

Men skal Vevelstad Bygdeavis drive oppsøkende journalistikk framover, må vi også forholde oss til terrenget.

Før kunne journalisten møte opp på stedet.

Nå må journalisten vasse inn.

Utstyrslista bør derfor oppdateres:

Kamera.

Objektiv.

Notatblokk.

Mobiltelefon.

Vadere.

Muligens redningsvest.

For når nye våtmarksområder oppstår raskere enn vi rekker å skrive om dem, kan ikke lokalavisa bli stående tørrskodd på land.

Vi har tross alt et samfunnsoppdrag.

Hvis en stokkand etablerer seg i en tidligere plen i Vevelstad, skal saken dekkes.

Hvis en knoppsvane okkuperer innkjørselen, skal vi være der.

Og hvis en gressklipper driver forbi på vei mot Vega, skal vi ha bilde.

Det er lokaljournalistikk.

Man må bare kle seg etter forholdene.

Andre lokalaviser investerer i kameraer og datamaskiner.

Vevelstad Bygdeavis investerer i vadere.

Noen må tross alt dekke utviklingen i de nye våtmarksområdene.