John-Ruhne Nilsen.

Posten kommer ikke fram – men utbyttet gjør det

Da jeg vokste opp, var telefonen og Posten noe av det viktigste vi hadde i distriktene. Telefonen bandt oss sammen med resten av landet, mens Posten sørget for at resten av landet faktisk nådde fram til oss.

I dag har omtrent alle telefon. Posten er det verre med.

Vevelstad kommune består i hovedsak av tre distrikter: fastlandet, øyriket Hamnøya og fjorden og innlandet Visten. Kommunen er med andre ord ikke tegnet etter Postens kart. Her finnes fjorder, øyer, fjell og ferjer.

For en tid tilbake mistet vi den såkalte 12-ferja fra Forvik. Kort tid etter forsvant også Posten fra Hamnøya. Postkassene våre ble boltet fast til veggen på Coop Marked Vevelstad. Der kunne de stå trygt og vente på eierne sine.

Eierne befant seg en ferjetur og mange timers venting unna.

Da 12-ferja forsvant, måtte vi bruke mer enn sju og en halv time på å reise til fastlandet, hente posten og komme oss hjem igjen.

Sju og en halv time for å hente et brev.

Det er omtrent en hel arbeidsdag. Skulle vi hente en regning, kunne vi bruke like lang tid på reisen som mange bruker på å tjene pengene til å betale den. Posthenting var blitt en heldagsreise.

Posten forklarte at bortfallet av 12-ferja var årsaken til at postombæringen på Hamnøya ble fjernet. Uten denne ferjeavgangen ville arbeidsdagen til postbudene bli for lang.

Så fikk vi 12-ferja tilbake.

Men Posten kom ikke tilbake.

Begrunnelsen for å fjerne postombæringen forsvant, men postkassene ble stående fastboltet til Coop-veggen. Posten hadde altså klart det kunststykket å knytte tjenesten til en ferjeavgang da ferja forsvant, men ikke da den kom tilbake.

Posten brukte ferjeruten som begrunnelse for å fjerne tjenesten. Da ferjeruten ble gjenopprettet, var den samme ferjeruten plutselig ikke god nok som begrunnelse for å gjenopprette den.

Det er en svært praktisk form for logikk.

Vi bruker nå omtrent tre og en halv time på å hente posten, mot tidligere mer enn sju og en halv time. Vi skal antakelig være takknemlige for at det bare tar en halv arbeidsdag å hente et brev, og ikke en hel.

Dersom postbudene igjen deler ut posten på Hamnøya, kan de reise tilbake med den samme ferja fra Andalsvåg til Horn som de ellers ville ha reist med. De kommer ikke senere tilbake. Arbeidsdagen blir ikke lengre.

Den inneholder bare litt mer postombæring.

Og akkurat det kan kanskje virke urimelig i en virksomhet som heter Posten.

Posten sparer noen minutters arbeid. Innbyggerne bruker flere timer. Dette kalles antakelig effektivisering.

Effektivisering betyr ikke nødvendigvis at arbeidet forsvinner. Det betyr ofte bare at arbeidet flyttes fra den som får betalt for å gjøre det, til den som allerede har betalt for tjenesten.

I et regnskap ser dette sikkert flott ut. En kolonne viser lavere kostnader, en annen færre stopp. Tiden til folk i distriktene står ikke der. En time spart for Posten har økonomisk verdi. Tre og en halv time brukt av en innbygger på Hamnøya er bare en lokal tilpasning.

Samtidig får Posten i 2026 hele 2,012 milliarder kroner over statsbudsjettet til statlig kjøp av posttjenester.

Det er 2 012 millioner kroner.

Men pengene rekker tydeligvis ikke over fjorden til Hamnøya. De kommer seg kanskje fram til ferjeleiet, men der stopper den statlige finansieringen.

Posten utbetaler også utbytte. For kalenderåret 2025 ble det utbetalt 134 millioner kroner, basert på regnskapsåret 2024. For regnskapsåret 2025 foreslo styret et utbytte på 525 millioner kroner, med endelig fastsettelse og utbetaling i 2026.

Staten eier Posten hundre prosent og får dermed pengene tilbake.

Runddansen blir slik: Staten bevilger milliarder til kjøp av posttjenester. Posten reduserer tjenestene i distriktene. Deretter betaler Posten deler av overskuddet tilbake til staten som utbytte.

Og innbyggerne på Hamnøya tar ferja for å hente posten.

Det er nesten genialt.

Departementet kan vise til bevilgningen. Posten kan vise til effektiv drift. Ledelsen kan vise til reduserte kostnader. Staten kan bokføre utbyttet.

Innbyggerne på Hamnøya kan vise fram ferjeruten.

Men dette handler også om Vevelstad kommune og partiene i kommunestyret. Kommunen eier ikke Posten, men kommunestyret er valgt for å ivareta interessene til innbyggerne i hele kommunen – også dem som bor på Hamnøya.

Da holder det ikke å slå fast at dette er Postens ansvar og deretter lene seg tilbake.

Kommunestyret kan kreve svar, fatte vedtak og sende en tydelig uttalelse til Posten, regjeringen, departementet og stortingsrepresentantene. Det kan dokumentere at 12-ferja er tilbake, og at Postens opprinnelige begrunnelse dermed er borte.

Det minste vi må kunne forvente, er at våre folkevalgte forsøker. Kommunepolitikk handler også om å stå opp for lokalsamfunnene når tjenester blir fjernet.

Den 13. september 2027 er det kommunevalg.

Da skal fire år oppsummeres. Vi skal ikke bare høre hva partiene lover å gjøre dersom de får fire nye år. Vi skal også kunne spørre hva de faktisk gjorde med årene de allerede fikk.

Hvilke partier tok saken opp? Hvem krevde svar fra Posten? Hvem påpekte at 12-ferja var kommet tilbake? Hvem krevde at postombæringen også skulle komme tilbake?

Hvem sto opp for Hamnøya – og hvem satt stille og håpet at saken skulle forsvinne med neste ferje?

Partiene kommer sikkert til å fortelle at de vil arbeide for levende lokalsamfunn, gode tjenester og bosetting i hele kommunen. Det står gjerne i programmene. Ordene er varme, distriktsvennlige og helt uten ferjekø.

Men ved valget i 2027 blir det ikke bare programmene som skal vurderes. Da foreligger også fasiten.

Jeg vokste opp med uttrykket «By og land – hand i hand». Det skulle uttrykke fellesskap og samhørighet. Hele landet skulle bygges og holdes sammen. Det skulle være mulig å bo i distriktene uten å bli betraktet som en kostbar feilføring i et regnskap.

I dag er uttrykket modent for modernisering:

By får utbytte – land får ferjetur.

Og 13. september 2027 får kommunestyret og partiene karakteren.