14.500 laks på rømmen – men 14.278 kom visst på bedre tanker
John-Ruhne Nilsen.
14.500 laks på rømmen – men 14.278 kom visst på bedre tanker
Jeg er pensjonist nå, men har fagbrev i akvakultur og har tilbrakt nok tid rundt merder, nøter og laks til å ha fått med meg én ganske grunnleggende ting:
Laks kan svømme.
Det er ingen revolusjonerende oppdagelse, og jeg forventer ikke Nobelprisen for den.
Men akkurat denne enkle kunnskapen gjør at jeg klør meg litt i hodet når jeg leser historien om rømmingen fra Mowis lokalitet Brattholmen i Herøy kommune.
mai ble det oppdaget et hull i nota.
Ikke et knappenålshull. Ikke en liten løs maske som krevde lupe, undervannskamera og et ekspertpanel for å finne.
Hullet var cirka 70 ganger 70 centimeter.
Det er omtrent en halv kvadratmeter med svært dårlig grensesikkerhet.
Bak hullet svømte oppdrettslaks med en gjennomsnittsvekt på litt over fire kilo.
Etter telling meldte Mowi først om en manko på omkring 14.500 laks. Det ble samtidig understreket at tallet var usikkert.
Det er greit.
Jeg har jobbet i næringa selv og vet utmerket godt at telling av fisk ikke er noen eksakt vitenskap. Fisk står ikke pent på rekke og rad i merden og roper nummeret sitt når driftslederen går forbi.
– Fisk nummer 12.441!
– Til stede!
Så langt er jeg med.
Men nå har sluttregnskapet kommet.
222 laks.
Ikke 14.500.
Det betyr en forskjell på 14.278 fisk.
Det er omtrent her min gamle fagarbeiderhjerne begynner å lage ulyder.
For dersom bare 222 laks faktisk rømte gjennom et hull på 70 ganger 70 centimeter, må resten av fisken ha utvist en selvdisiplin som burde gjøre både Tollvesenet, Forsvaret og Justisdepartementet misunnelige.
Jeg ser for meg situasjonen ti meter under havoverflaten.
En laks kommer svømmende og oppdager plutselig en åpning:
– Oi! Hull i nota!
En annen kommer bort:
– Hvor stort?
– Sytti ganger sytti.
– Det var romslig.
– Skal vi stikke?
– Nei, nei. Dette er sikkert ikke godkjent av Fiskeridirektoratet.
Og dermed snur de.
14.278 laks skal altså, billedlig talt, ha kommet fram til åpningen, sett friheten ligge der ute og konkludert:
– Nei takk. Vi blir her.
Kanskje Mowi har klart å utvikle en helt ny type oppdrettslaks.
HMS-laksen.
En fisk med sterk bedriftslojalitet, respekt for interne prosedyrer og inngående kjennskap til akvakulturregelverket.
«Rømningsvei skal bare benyttes ved brann.»
Det mest fascinerende er at vi snakker om laks på over fire kilo. Dette er ikke yngel som trenger GPS for å komme seg over en kaffekopp.
En fire kilos laks har ingen problemer med å komme seg gjennom en åpning på 70 ganger 70 centimeter.
Hullet lå dessuten rundt ti meter under vann.
Altså midt i laksens arbeidsområde.
Likevel ender historien med 222 rømte fisk.
Hvordan kommer man fram til det?
Ifølge Mowi gir den endelige avstemmingen etter utslakting det mest korrekte tallet. Man tar utgangspunkt i antall utsatt smolt og trekker fra registrert dødelighet og antall slaktet fisk.
Regnestykket ender med et avvik på 222 individer.
Matematisk kan det sikkert være aldeles utmerket.
Problemet er bare at matematikk ikke tetter hull i nøter.
Og et sluttregnskap har heller aldri stått ti meter under havoverflaten og sett hvilken vei laksen faktisk svømte 7. mai.
Det er forskjell på regnskap og virkelighet.
Hvis jeg går ut i garasjen om morgenen og oppdager at porten har stått åpen hele natta, og første opptelling viser at jeg mangler 14.500 skiftenøkler, blir jeg naturligvis svært glad dersom et senere lagerregnskap viser at jeg bare mangler 222.
Men jeg ville fremdeles vært interessert i hvorfor porten sto åpen.
Og jeg ville vært forsiktig med å slå fast at ingenting kunne ha forlatt garasjen bare fordi regnskapet gikk bedre opp noen måneder senere.
For en rømt laks har dessuten en egenskap som kompliserer saken ytterligere.
Den svømmer.
Den blir ikke nødvendigvis stående rett utenfor merden og vente på gjenfangstgarnet.
– God dag. Jeg rømte i går. Hvor ønsker dere at jeg skal oppholde meg fram til dere får satt ut garn?
Det ble bare fanget tre laks under gjenfangstfisket.
Men havet er ganske stort.
Det er faktisk en av dets mest kjente egenskaper.
Strøm flytter fisk. Fisk svømmer selv. Og rømt oppdrettslaks kan spre seg over betydelige områder.
Det er også her dette begynner å bli interessant for oss i Vevelstad.
Sjøveien fra Brattholmen i Herøy til Forvik er bare omkring 21 kilometer, eller cirka 11,3 nautiske mil.
På et kart over Helgelandskysten er ikke det akkurat jordomseiling.
Hvis en voksen laks bestemmer seg for å svømme direkte fra Brattholmen mot Forvik, og vi som et enkelt tankeeksperiment legger til grunn at turen kan gjøres på rundt fem–seks timer, snakker vi ikke akkurat om noen ekspedisjon til Grønland.
Den kan forlate Herøy etter frokost og være i Vevelstad i god tid før kveldsmaten.
Den trenger verken fergebillett, rutetabell eller plassreservasjon på Tjøtta–Forvik.
Den svømmer.
Og den stopper neppe ved kommunegrensa for å lese skiltet:
«Velkommen til Vevelstad.»
– Oi. Ny kommune. Da må jeg snu.
Slik fungerer neppe naturen.
Derfor er ikke en rømmingshendelse i Herøy nødvendigvis bare en sak for Herøy.
Havet mellom kommunene har som kjent ingen gjerder.
Forvik, Hamnøya og resten av Vevelstad ligger ikke på en annen planet. Vi befinner oss langs den samme kysten og i det samme sjøområdet.
Det betyr ikke at man dermed kan slå fast at rømt fisk fra Brattholmen har kommet til Vevelstad.
Men det betyr at muligheten for spredning ikke bør avfeies bare fordi oppdrettsanlegget ligger i en annen kommune.
Fisk har den irriterende egenskapen at de ikke kjenner administrative grenser.
De har heller ikke lest kommuneplanen.
To av dem er nasjonale laksevassdrag.
Det sier i grunnen en del.
Myndighetene legger åpenbart ikke til grunn at rømt fisk nødvendigvis blir stående rundt oppdrettsanlegget og vente på å bli hentet hjem.
Fisk kan spre seg.
Det er nettopp derfor rømming fra oppdrettsanlegg ikke bare er et internt problem for selskapet som driver anlegget.
Så har vi selve årsaken til hullet.
Den er heller ikke entydig avklart.
Mulige forklaringer som er nevnt, er mekanisk påvirkning, håndtering av Liftup-systemet, strøm- og værforhold og aktivitet rundt merden.
Fiskeridirektoratet har også pekt på flere avvik, blant annet knyttet til kommunikasjon, kompetanse, risikovurderinger og håndtering av Liftup-systemet.
Mowi er uenig i flere av vurderingene og mener enkelte av dem bør nyanseres.
Det er helt legitimt.
Et selskap må selvfølgelig få forklare seg.
Og det er fullt mulig at det første tallet på 14.500 var langt høyere enn det virkelige antallet rømte fisk.
Tidlige estimater kan være feil.
Det vet alle som har arbeidet med fisk.
Men spranget fra 14.500 til 222 er så enormt at det fortjener noen spørsmål.
Det er rundt 98,5 prosent færre fisk enn den første registrerte mankoen.
Da mener jeg det må være lov å undre seg.
Ikke fordi man dermed påstår at noen bevisst oppgir feil tall, men fordi hele systemet rundt telling, biomasse, dødelighet og rømmingsrapportering må være så robust at både myndigheter og offentlighet kan ha tillit til resultatet.
Når et hull på 70 ganger 70 centimeter først kan forbindes med en manko på cirka 14.500 fisk, og sluttregnskapet noen måneder senere sier 222, er det naturlig å spørre hvor presist vi egentlig vet hva som skjedde.
Og nettopp fordi fisk kan spre seg, er dette også relevant for kommunene og lokalsamfunnene rundt.
Vi i Vevelstad ligger ikke langt unna.
21 kilometer sjøvei til Forvik er ikke spesielt langt i denne sammenhengen.
For et menneske høres 21 kilometer kanskje ut som en skikkelig tur.
For en laks er det først og fremst vann.
Jeg har ingen fasit på hvor mange laks som faktisk rømte fra Brattholmen.
Kanskje var det 222.
Kanskje var det flere.
Det vet ikke jeg.
Men etter et arbeidsliv der jeg blant annet har lært at laks kan svømme framover, bakover, oppover og gjennom ganske store hull, tillater jeg meg å være skeptisk til altfor bastante konklusjoner.
For dersom sluttregnskapet virkelig betyr at nesten alle de 14.500 fiskene ble værende i merden til tross for en åpning på 70 ganger 70 centimeter, har oppdrettsnæringen oppnådd noe ganske oppsiktsvekkende.
Da har de ikke bare fått kontroll på rømming.
De har lært laksen å respektere regelverket.
Og kanskje det mest imponerende av alt:
Kommunegrensene.