Grådigheten har fått direktørtittel

-


John-Ruhne Nilsen.


Grådigheten har fått direktørtittel

Vi er blitt rikere siden 1980. Lønningene er høyere, maten krever færre arbeidstimer og levestandarden har økt. Også pensjonistene har fått betydelig bedre ytelser. Likevel er det noe som skurrer. Boligen krever flere vanlige årslønner, lederlønningene har løpt raskere enn industriarbeiderlønnen, og i offentlig helsevesen finner vi nå hundrevis av mennesker med direktør i stillingstittelen. Spørsmålet er derfor ikke bare om Norge er blitt rikere. Spørsmålet er hvem som har fått mest av veksten – og hvilke forskjeller vi etter hvert har lært oss å betrakte som normale.

Kjøttdeigen forteller bare halve historien

I 1980 kostet ett kilo vanlig kjøttdeig 42,43 kroner. I september 2026 kostet en konkret pakke på 400 gram 78,90 kroner, tilsvarende 197,25 kroner kiloen. Prisen har dermed steget med omkring 365 prosent.

Det høres voldsomt ut. Men kroner alene forteller lite når vi sammenligner to år med 46 års mellomrom. Vi må også spørre hvor lenge en vanlig arbeidstaker måtte arbeide for å kjøpe varen.

En industriarbeider hadde i 1980 en gjennomsnittlig timefortjeneste på 39,67 kroner. Ett kilo kjøttdeig kostet dermed litt mer enn én times arbeid – omkring 64 minutter.

Det siste komplette årstallet som foreligger i 2026 viser en gjennomsnittlig årslønn for industriarbeidere på 637 400 kroner i 2025. Omregnet til normal årsarbeidstid tilsvarer dette rundt 327 kroner timen. Kjøttdeigen til 197,25 kroner krever dermed omkring 36 minutters arbeid.

Kjøttdeigen er nesten fem ganger så dyr i kroner, men målt i arbeidstid er den blitt billigere. Industriarbeideren trenger rundt 44 prosent kortere arbeidstid for å kjøpe ett kilo.

Alt var altså ikke økonomisk lettere før.

Men så kommer boligen.

Huset har løpt fra industriarbeideren

Husbankens årsstatistikk for 1980 viser at en frittliggende enebolig på omkring 92 kvadratmeter hadde en anleggskostnad på rundt 323 000 kroner.

En gjennomsnittlig årsinntekt for en voksen mannlig industriarbeider var omkring 77 500 kroner. Huset kostet dermed omtrent 4,2 industriarbeiderårslønner.

I 2026 anslås byggekostnaden for et nytt hus av normal standard ofte til omkring 44 000 kroner per kvadratmeter. Et hus på de samme 92,4 kvadratmeterne vil dermed koste omkring 4,07 millioner kroner å bygge.

Med en industriarbeiderlønn på 637 400 kroner tilsvarer dette omtrent 6,4 årslønner.

Sammenligningen er ikke perfekt. Dagens hus bygges etter strengere krav til blant annet energi, ventilasjon, isolasjon og sikkerhet. Men forskjellen er likevel betydelig. I dette regneeksemplet krever husbyggingen omkring 53 prosent flere industriarbeiderårslønner enn i 1980.

Og da snakker vi om selve huset. Tomt, finansiering, gebyrer og andre kostnader kan komme i tillegg.

Kjøttdeigen ble lettere å kjøpe. Huset ble vanskeligere.

Direktøren vant lønnskappløpet

I 1980 var gjennomsnittlig årslønn for den statlige gruppen ekspedisjonssjef, underdirektør og byråsjef 148 273 kroner.

Det tilsvarte omkring 1,9 industriarbeiderlønninger.

De siste tilgjengelige lønnstallene viser at toppledere i offentlig administrasjon hadde en gjennomsnittlig månedslønn på 123 580 kroner i 2025. Det tilsvarer 1 482 960 kroner i året.

Lederlønnen i denne sammenligningen har dermed økt med omtrent 900 prosent siden 1980.

Industriarbeiderens inntekt har samtidig økt fra omkring 77 500 til 637 400 kroner – rundt 722 prosent.

Toppen har med andre ord ikke bare fulgt lønnsutviklingen. Den har trukket fra.

I 1980 tilsvarte lederlønnen omkring 1,9 industriarbeiderlønninger. I dag tilsvarer den omtrent 2,3. Avstanden mellom toppen og industriarbeideren har økt.

Det er denne utviklingen som er interessant. Ikke at direktøren tjener flere kroner enn i 1980. Det gjør alle. Det interessante er hvem som har fått den sterkeste lønnsutviklingen.

Pensjonisten har faktisk tatt innpå

Så kommer et tall som nyanserer bildet.

I 1980 var det omkring 520 000 alderspensjonister i Norge. Den gjennomsnittlige alderspensjonen fra folketrygden var omkring 1,4 ganger grunnbeløpet. Gjennomsnittlig grunnbeløp det året var 16 633 kroner.

Det gir en gjennomsnittlig alderspensjon på omkring 23 300 kroner i året.

Sammenlignet med industriarbeiderens årsinntekt på omkring 77 500 kroner tilsvarte gjennomsnittspensjonen bare rundt 30 prosent av industriarbeiderlønnen.

I 2025, som er det siste komplette årstallet som foreligger i 2026, fikk alderspensjonistene i gjennomsnitt utbetalt 310 700 kroner fra folketrygden før skatt.

Det tilsvarer nesten 49 prosent av industriarbeiderlønnen på 637 400 kroner.

Nominelt har den gjennomsnittlige alderspensjonen dermed økt med rundt 1 234 prosent siden 1980. Det er faktisk betydelig mer enn industriarbeiderlønnen.

Pensjonistene har altså tatt innpå arbeidstakerne i denne sammenligningen.

Men også her må tallene forstås historisk. Folketrygden ble innført i 1967. I 1980 hadde mange pensjonister ikke hatt et helt arbeidsliv til å tjene opp tilleggspensjon i det nye systemet. Dagens pensjonister har i langt større grad fulle opptjeningshistorier. Pensjonssystemet er også endret flere ganger siden den gang.

Det betyr at vi ikke uten videre kan konkludere med at pensjonistene er blitt «vinnerne».

Men tallene viser noe viktig: Bildet er ikke svart-hvitt. Pensjonen har ikke sakket akterut på samme måte som boligkostnaden har løpt fra industriarbeiderlønnen.

Så kom direktørsamfunnet inn i helsevesenet

Ser vi på offentlig helsevesen, møter vi en annen utvikling.

En kartlegging fra Helse- og omsorgsdepartementet viser at omkring 644 personer har «direktør» i sin formelle stillingstittel når den statlige helseforvaltningen og spesialisthelsetjenesten ses under ett.

Omkring 338 av disse befinner seg i de regionale helseforetakene og underliggende helseforetak.

Dette betyr ikke at Norge har 644 administrerende sykehusdirektører. Direktørtittelen brukes forskjellig, og mange har fag-, område- eller spesialistansvar.

Men tallet forteller likevel noe om hvordan organiseringen har utviklet seg.

For de omkring 338 direktørtitlene i spesialisthelsetjenesten ble det oppgitt en gjennomsnittslønn på rundt 1,4 millioner kroner. Det tilsvarer samlet omkring 473 millioner kroner i året.

Spesialisthelsetjenesten hadde driftskostnader på 226,2 milliarder kroner i 2025. Direktørlønningene i dette regnestykket tilsvarer dermed rundt 0,21 prosent, eller litt over to promille, av driftskostnadene.

Direktørlønningene velter altså ikke helsebudsjettet. Det ville være feil å hevde.

Men nesten en halv milliard kroner er fortsatt penger. Spørsmålet om hvor mange ledelsesnivåer et offentlig helsevesen trenger, forsvinner ikke fordi prosentandelen av totalbudsjettet er liten.

Hvor mange direktører hadde vi i 1980?

Her blir historien vanskeligere.

SSBs statistikk over helseinstitusjonene i 1980 registrerte 5 536 personer innen administrasjons- og kontorarbeid. Men «direktør» fantes ikke som en egen landsdekkende statistisk kategori.

Vi kan derfor ikke hevde at Norge hadde 50, 100 eller 200 helsedirektører i 1980. Et sammenlignbart nasjonalt tall finnes ikke.

Det vi vet, er at organiseringen var annerledes. Sykehusledelsen var historisk konsentrert rundt blant annet administrerende overlege, forstanderinne og forvalter. Senere ble administrasjonene større, lederfunksjonene flere og organisasjonsstrukturene mer omfattende.

Dermed kan vi heller ikke beregne hvor stor prosent av helsebudsjettet som gikk til direktørlønninger i 1980 og sette dette direkte opp mot dagens 0,21 prosent.

Å finne på et tall ville gjort kronikken mer dramatisk, men mindre sann.

Vi bruker mindre på maten

Matbudsjettet viser igjen hvorfor økonomisk utvikling ikke kan beskrives med én enkel historie.

På begynnelsen av 1980-tallet brukte norske husholdninger omkring 20 prosent av de samlede forbruksutgiftene på mat.

I den siste fullstendige forbruksundersøkelsen var andelen til mat og alkoholfrie drikkevarer 11,9 prosent.

Dette er ikke prosent av bruttolønnen, men andel av husholdningenes samlede forbruksutgifter.

Retningen er likevel tydelig. Mat tar en langt mindre del av økonomien vår enn før. Kjøttdeigen krever færre arbeidsminutter. Og den gjennomsnittlige alderspensjonen har vokst kraftig.

Velstandsutviklingen har altså også kommet vanlige mennesker til gode.

Grådigheten må måles i avstand

Det er nettopp derfor kritikken av dagens økonomiske kultur bør være mer presis enn at «alt var bedre før».

Det var det ikke.

Industriarbeideren trenger kortere tid for å kjøpe maten. Pensjonisten har en langt høyere pensjon både nominelt og relativt til industriarbeiderens lønn. Vi bor bedre, lever lenger og har tilgang til en levestandard som var utenkelig for mange i 1980.

Men samtidig har boligen løpt fra den vanlige lønnen.

Og toppen har løpt fra industriarbeideren.

I helsevesenet har vi fått hundrevis av direktørtitler og en lederstruktur som knapt kan sammenlignes direkte med den som eksisterte i 1980.

Det er her jeg mener begrepet grådighetskulturen får mening.

Ikke fordi enhver direktør er grådig. Ikke fordi enhver millionlønn er urimelig. Ikke fordi pensjonistene får for mye. Og ikke fordi Norge var et bedre samfunn i 1980.

Det handler om hva vi aksepterer som normal avstand mellom mennesker.

Når den som bygger huset trenger stadig flere årslønner for å eie det, samtidig som lønnen på toppen vokser raskere enn lønnen på gulvet, har vi et fordelingsspørsmål som ikke kan bortforklares med inflasjon.

Vi er blitt rikere.

Det egentlige spørsmålet er hvem «vi» er.

Referanser

Vevelstad Bygdeavis er en uavhengig nettavis, nettpublikasjon og e-bokforlag. Vevelstad Bygdeavis publiserer artikler, kommentarer, reportasjer, kronikker og annet redaksjonelt innhold om samfunnsspørsmål, politikk, forvaltning, kultur, natur og hverdagsliv. Vevelstad Bygdeavis utgir også e-bøker i EPUB-format.

Vevelstad Bygdeavis legger Vær Varsom-plakaten til grunn for det redaksjonelle arbeidet. Det innebærer vekt på saklighet, etterprøvbarhet og kildekritikk.

Organisasjonsnummer 937 754 124
Ansvarlig redaktør og utgiver: John-Ruhne Nilsen

Støtt Vevelstad Bygdeavis med Grasrotandelen. Vevelstad Bygdeavis er godkjent grasrotmottaker hos Norsk Tipping. Dersom du spiller hos Norsk Tipping, kan du velge Vevelstad Bygdeavis som din grasrotmottaker. Da går en del av spillinnsatsen din til lokalavisa – uten at det koster deg noe ekstra, og uten at det påvirker premie eller vinnersjanse. Søk opp Vevelstad Bygdeavis hos Norsk Tipping og velg oss som din grasrotmottaker.

Kontakt: vevelstadbygdeavis@gmail.com Mobiltelefon: 482 84 200