John-Ruhne Nilsen.

Jehovas vitner – det er aldri for sent å snu

Jehovas vitner har endret sine retningslinjer om blod. Medlemmer kan nå selv ta stilling til om de vil motta plasma, blodplater, røde blodceller og hvite blodceller fra andre, mens ordinær helblodstransfusjon fortsatt ikke er åpnet for. Jeg er selv ateist. Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på skolemedisinen. Derfor synes jeg saken er både gledelig og nesten umulig å skrive om uten å le. For blod er fortsatt blod – også når det har fått fire forskjellige etiketter.

Først må jeg gratulere

Jehovas vitner fortjener faktisk ros for å ha beveget seg.

Det er aldri enkelt å endre en regel man har forsvart i tiår. Det gjelder religioner, kommuner og folk som fortsatt hevder at Nokia 3310 var teknologiens høydepunkt.

Nå kan den enkelte selv ta stilling til blodets hovedkomponenter. Men helblod er fortsatt noe annet.

Og akkurat der begynner min ateistiske hjerne å knirke.

Blod er blod

Hvis jeg ligger på operasjonsbordet og legen sier at jeg trenger blod, kommer jeg neppe til å svare:

«Vent litt. Kan vi først avklare den teologiske statusen til posen?»

Jeg ønsker først og fremst å overleve.

Jeg tror på skolemedisinen. Jeg foretrekker at personen med skalpellen har lest anatomi fremfor å improvisere seg gjennom Det gamle testamentet.

Plasma kommer fra blod. Blodplater kommer fra blod. Røde og hvite blodceller kommer fra blod.

Det minner litt om å forby bløtkake, men tillate kakebunnen, kremen, syltetøyet og marsipanen så lenge de ligger på hver sin tallerken.

Setter du dem sammen, er det plutselig stopp. Da er det bløtkake, og da har vi tydeligvis krysset en grense.

Gud må være opptatt av emballasje

Jeg kjenner ikke Guds administrative rutiner. Hvis han finnes, har vi ikke hatt særlig mye kontakt.

Men her kan man nesten få inntrykk av at emballasjen har teologisk betydning.

Jeg ser for meg en kontrollør utenfor operasjonssalen. Sykepleieren kommer trillende med blodprodukter. Plasma går greit, blodplater går greit, og blodceller er en personlig vurdering.

Så kommer en litt for nysgjerrig fyr og spør:

«Men unnskyld, kommer ikke alt dette fra blod?»

Da blir det stille i korridoren.

Før sentrifugen har vi én religiøs problemstilling. Etter sentrifugen har vi flere samvittighetsspørsmål.

Det er imponerende hva laboratorieteknologi kan gjøre med teologien.

Blod på hotell

Tidligere i 2026 kom det også endringer knyttet til lagring og bruk av eget blod ved medisinsk behandling.

Da begynner fantasien min igjen.

Blodet er i kroppen. Så tappes det, lagres og kan senere brukes i behandling.

Jeg ser umiddelbart for meg blodposen som sjekker inn på hotell. Resepsjonisten spør hvor lenge den skal bo.

«Bare noen dager. Så skal jeg tilbake til eieren.»

På spørsmål om frokost svarer blodposen høflig:

«Nei takk. Jeg er full av jern.»

Det er useriøst, men humoren oppstår nesten av seg selv når en komplisert regel møter vanlig hverdagslogikk.

Jeg ler, men saken er alvorlig

For dette handler også om liv og helse.

Blodbehandling kan være avgjørende, og leger har lenge møtt pasienter som av religiøse grunner har avslått bestemte former for behandling.

Derfor er endringen positiv.

Det betyr ikke at alle Jehovas vitner vil si ja. Det enkelte medlem skal selv avgjøre dette. Men muligheten finnes nå, og i mange situasjoner kan det gjøre medisinsk behandling enklere.

Jeg velger skolemedisinen

For meg er saken mindre komplisert.

Jeg er ateist. Hvis Gud finnes, har han foreløpig ikke klart å overbevise meg.

Skolemedisinen har derimot levert ganske mange dokumenterte resultater.

Hvis legen en dag sier at jeg trenger blod, kommer jeg ikke til å spørre hvor mange poser det er fordelt på. Jeg kommer heller ikke til å be om en pause for å slå opp i Apostlenes gjerninger.

Jeg kommer til å si «sett i gang», gjerne før legen rekker å spørre en gang til.

Det er aldri for sent å snu

Derfor ønsker jeg endringen velkommen.

Jeg synes fortsatt skillet mellom helblod og blodets hovedkomponenter er så spesielt at selv en norsk kommunal forskrift begynner å virke lettlest.

Men retningen er god.

Det går an å endre mening og se på gamle regler på nytt. Det er ikke et nederlag å snu når man mener en ny løsning er bedre.

Jeg er fortsatt ateist. Jeg tror fortsatt på skolemedisinen.

Og hvis legen sier at jeg trenger blod, vil jeg ha blod.

Gjerne uten teologisk mellomlagring.

Men Jehovas vitner har beveget seg. Det skal de faktisk ha ros for.

For enten man tror på Gud, skolemedisinen eller begge deler, gjelder én ting:

Det er aldri for sent å snu.