John-Ruhne Nilsen.

Når regningen for to akuttsykehus blir argumentet for ett

Jeg har lenge ventet på at akkurat dette argumentet skulle komme: Det koster å ha to fullverdige akuttsykehus på Helgeland. Det er selvsagt riktig. Men når økonomien nå blir stadig strammere, er det grunn til å spørre hva som skjer dersom selve to-sykehusmodellen etter hvert blir framstilt som problemet. For meg vekker det en gammel mistanke: Kan løsningen med to sykehus ende med å bli brukt som argument for at Helgeland til slutt bare har råd til ett – og at dette ene blir liggende i Mo i Rana?

Først ble ett sykehus valgt

Det er verdt å gå tilbake til 2019. Styret i Helgelandssykehuset anbefalte 28. november en ensykehusmodell med ett stort akuttsykehus i Sandnessjøen og omegn, og distriktsmedisinske sentre i Mo i Rana og Brønnøysund. Det lokale sykehusstyret hadde altså landet på én hovedløsning, ikke to fullverdige akuttsykehus.

Men slik ble det ikke. Helse Nord vedtok 18. desember 2019 en annen modell: ett sykehus på to geografiske steder, med akuttsykehus både i Sandnessjøen og Mo i Rana. Sandnessjøen skulle være hovedsykehus. I januar 2020 sluttet daværende helseminister Bent Høie seg til denne løsningen.

Dermed fikk Helgeland en konstruksjon som formelt skulle være ett sykehus, men som samtidig skulle opprettholde omfattende akuttberedskap på to steder.

Striden var ikke over

Sykehuskampen på Helgeland har aldri bare handlet om bygninger. Den har handlet om fagmiljøer, arbeidsplasser, rekruttering, geografi, beredskap og hvilken del av Helgeland som skal være tyngdepunktet for spesialisthelsetjenesten.

Da styret i Helgelandssykehuset valgte Sandnessjøen og omegn som sted for ett stort akuttsykehus, ble ikke sykehusstriden avsluttet. Resultatet ble i stedet kompromisset med to akuttsykehus.

Det jeg ikke kan dokumentere, men som jeg lenge har tenkt, er om nettopp dette kompromisset på sikt kunne bli veien til noe annet: Først sikre at Mo i Rana fortsatt består som fullverdig sykehuslokasjon. Deretter la årene gå. Når økonomien blir trang nok, vil spørsmålet nesten komme av seg selv:

Har Helgeland råd til to?

Jeg påstår ikke at det finnes et hemmelig dokument eller et vedtak som viser at dette har vært en plan. Dette er min tolkning av utviklingen. Men derfor reagerer jeg når kostnaden ved to akuttsykehus nå blir løftet fram i styret.

Nå kommer kostnadsargumentet

I styremøtet 23. september sa ansattrepresentant Morten Jensen at «det har en kostnad å ha to fullverdige og likeverdige akuttsykehus». Han understreket samtidig at han ikke ønsket å starte en ny strukturdebatt, men å ansvarliggjøre nivåene over Helgelandssykehuset.

Det siste er viktig.

For dersom staten og Helse Nord bestemmer at Helgeland skal ha to fullverdige akuttsykehus, må de også ta ansvar for hva denne strukturen koster. Det går ikke an først å vedta to sykehus med akuttberedskap og deretter behandle merkostnaden som om problemet hovedsakelig ligger hos de ansatte og driften lokalt.

To sykehus krever beredskap to steder. Det krever personell, vaktordninger, utstyr og kompetanse. Det visste man da beslutningen ble tatt.

Et farlig enkelt regnestykke

Når Helgelandssykehuset samtidig presses til stadig sterkere økonomiske innsparinger, blir regnestykket farlig enkelt.

Én lokasjon vil nesten uunngåelig kunne framstilles som billigere enn to.

Og dersom konklusjonen en dag blir at Helgeland bare har økonomi til ett fullverdig akuttsykehus, begynner hele lokaliseringskampen på nytt. Forskjellen er at Mo i Rana da allerede står igjen som et etablert akuttsykehus med bygningsmasse, fagmiljø og funksjoner som gjennom mange år er blitt opprettholdt.

Det er akkurat dette jeg lenge har fryktet.

Ikke nødvendigvis en dramatisk beslutning der noen plutselig sier at Sandnessjøen sykehus skal bort, men en langsom utvikling der økonomien gradvis gjør én løsning mer og mer «uunngåelig».

Politikerne må eie kostnaden

Helseminister Jan Christian Vestre slo i 2024 fast at både Sandnessjøen og Mo i Rana skal være akuttsykehus. I 2025 ble det ytterligere presisert at begge skal være fremtidsrettede, likeverdige og bærekraftige akuttsykehus.

Da må også de økonomiske rammene være i samsvar med det vedtaket.

Hvis myndighetene mener at to fullverdige akuttsykehus på Helgeland faktisk blir for kostbart, må det sies åpent. Da må det tas som en politisk strukturdebatt – ikke komme som resultatet av år etter år med underskudd, nedbemanning og innsparingskrav.

For meg er det dette saken nå handler om.

Jeg har lenge ventet på at setningen skulle komme: To akuttsykehus koster for mye.

Nå har første del kommet: To akuttsykehus har en kostnad.

Det store spørsmålet er hva som kommer etterpå.