Gratulerer med ingenting – foreløpig, kanskje
John-Ruhne Nilsen.
Gratulerer med ingenting – foreløpig, kanskje
For ikke lenge siden ble vi gratulert med bru til Hamnøya. Det var nesten så man begynte å lure på hvor man skulle parkere bilen på den andre siden. Nå foreligger rapporten som forteller at bru ikke er lønnsomt for fylkeskommunen. Det er mulig vi får bru en gang i framtiden. Men det var vel neppe en bru i en fjern og ubestemt framtid vi ble gratulert med.
En gratulasjon på forskudd – veldig langt på forskudd
Det er noe eget ved å bli gratulert med noe man ikke har fått. Vanligvis gratulerer man folk etter at barnet er født, huset er kjøpt eller medaljen er vunnet. I vår del av Nordland har politikken utviklet en mer avansert variant: Man gratulerer først, og undersøker etterpå om det man gratulerte med i det hele tatt skal bli noe av.
Blant dem som gratulerte oss med bru, var en meget kjent fylkespolitiker fra Vevelstad og en tydelig pådriver for prosjektet. Det er godt mulig intensjonen var den beste. Men når folk blir gratulert med bru, er det ikke urimelig at de oppfatter budskapet som at det faktisk skal komme en bru.
Ikke at man kanskje en gang i framtiden, etter nye runder, nye vurderinger, nye rapporter og nye formuleringer, skal ende opp med å diskutere den samme brua på nytt.
For en gratulasjon pleier tross alt å komme når det faktisk er noe å gratulere med.
Nå vet vi at Norconsult konkluderer med at bru ikke er lønnsomt for fylkeskommunen. Gratulasjonen kom altså før fasiten. Det er effektiv politikk. Man rekker å feire før problemet oppstår.
Overraskelsen ingen kunne ha sett komme
Det virkelig imponerende er at dette nå presenteres som viktig ny kunnskap. Vi visste jo fra før at en bru til Hamnøya neppe ville framstå som et økonomisk eventyr dersom den skulle vurderes ut fra et snevert fylkeskommunalt lønnsomhetskrav.
Det bor rundt 30 mennesker på Hamnøya. Der finnes fem aktive gårdsbruk, fritidseiendommer, næringsaktivitet og oppdrett. Trafikken er naturligvis ikke som på E6 inn mot Oslo en mandag morgen. Det visste vi. Det trengtes strengt tatt ikke et større konsulentapparat for å oppdage at få innbyggere gir færre biler enn mange innbyggere.
Det er vel knapt noe på Sør-Helgeland som blir «lønnsomt» dersom hver vei, kai, ferge, skole og forbindelse skal stilles opp som om den var en privat butikk som må gå med overskudd. Da kan vi like gjerne legge ned regionen pent og ryddig og sette opp et skilt: Stengt på grunn av utilstrekkelig kundegrunnlag.
268 millioner – og dermed var politikken ferdig?
Rapporten anslår bruprosjektet til 268 millioner kroner. Årlige kapitalkostnader kan bli mellom 9 og 24 millioner, mens den beregnede årlige innsparingen er 2,1 millioner kroner. Det er store beløp, og selvfølgelig skal de tas på alvor.
Men det absurde oppstår når tallene brukes som om de avslutter den politiske diskusjonen. For hvis eneste spørsmål er om fylkeskommunen isolert sett sparer penger på investeringen, kunne man like gjerne ha stilt spørsmålet før hele jubelrunden: «Kommer en bru til et lite øysamfunn til å betale seg selv?» Svaret ville neppe ha sendt noen til sykehus av overraskelse.
Rapporten sier dessuten at bru rangeres foran en utbedret fergekai i den samfunnsøkonomiske analysen, selv om dagens kai med minimumstiltak kommer best ut samlet. Det er altså ikke slik at bru er dokumentert som meningsløst. Det er en politisk prioritering innenfor bestemte økonomiske forutsetninger.
Minimumstiltak – fordi ambisjoner er dyrt
Og så har vi selve vinneren: dagens fergekai med nødvendige minimumstiltak. «Minimumstiltak» er et nydelig ord. Det høres nesten ut som en plan. I praksis betyr det at vi gjør akkurat nok til at det forhåpentligvis går en stund til.
Dette er kanskje den nye distriktspolitikken: Ikke spør hva som kan utvikle et samfunn. Spør hva som er det billigste man kan gjøre uten at forbindelsen forsvinner fullstendig. Dersom noe fortsatt fungerer med plaster, strips og gode ønsker, er det økonomisk ansvarlighet.
Tenk om den samme filosofien ble brukt overalt.
Nye kollektivprosjekter i byene? Minimumstiltak. Nye kulturbygg? Minimumstiltak. Nye prestisjeprosjekter? Minimumstiltak. Nye kontorer til offentlig administrasjon? Der mistenker jeg merkelig nok at begrepet «minimumstiltak» ganske raskt ville mistet noe av sin sjarm.
På Hamnøya skal vi derimot lære oss å sette pris på det beskjedne. Helst skal vi være takknemlige for at det fortsatt finnes en kai.
Og så kommer det nesten komiske: Slik situasjonen er i dag, hender det faktisk at vi sparer både tid og penger. Ferja går nemlig ikke alltid til Vågsodden. Faktisk skjer det ganske ofte. Hvorfor? Fordi det mangler ferje, av og til og ganske ofte.
Det er jo en form for effektivisering det også. Når ferja ikke kommer, bruker fylkeskommunen naturligvis mindre på selve ferjeturen. Og de reisende slipper å bruke tid på å være passasjerer. At de samtidig heller ikke kommer seg dit de skal, er muligens bare en litt upraktisk detalj i det store samfunnsøkonomiske bildet.
Med denne logikken kan vi kanskje effektivisere enda mer. Færre ferjer gir færre avganger. Færre avganger gir lavere kostnader. Og til slutt kan man kanskje spare aller mest ved å ikke ha noe tilbud i det hele tatt.
Da har vi virkelig nådd selve kronen på verket: Et samferdselstilbud som er så billig å drive at ingen kan bruke det.
Vi blir holdt for narr
Det er her irritasjonen kommer. Ikke fordi en rapport har regnet og kommet til et resultat. Rapporten gjør jobben sin. Problemet er den politiske kommunikasjonen rundt prosjektet.
Først får vi høre at brua kommer. Vi blir gratulert. Det snakkes om utvikling, framtid, bosetting og næringsliv. Så kommer neste akt: Nå må vi dessverre forholde oss til at prosjektet ikke er lønnsomt for fylkeskommunen.
Men dette premisset var ikke ukjent. Det ble uttrykkelig sagt at brua bare skulle realiseres dersom den var lønnsom for fylkeskommunen. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå hva gratulasjonen egentlig gjaldt. Gratulerer med at prosjektet skal utredes? Gratulerer med at det kanskje kan bygges dersom et regnestykke vi allerede kunne ane resultatet av, faller riktig vei?
Det er mulig det blir bru en gang i framtiden. Jeg håper det. Men det var vel ikke akkurat «kanskje en gang i framtiden» Bøkestad Andreassen og andre bruoptimister ønsket at folk skulle høre da optimismen sto på sitt høyeste.
Gratuler oss når vi kan kjøre over
Politikerne må gjerne si at 268 millioner kroner er for mye. De må gjerne prioritere annerledes. Det er politikk. Men da bør de si nettopp det: Vi velger å ikke prioritere brua nå.
Ikke pakk beslutningen inn som om noen plutselig har oppdaget en naturkonstant som ingen kunne kjenne på forhånd. Sør-Helgeland kommer aldri til å vinne en konkurranse der infrastruktur først blir forsvarlig når det allerede finnes stor trafikk, stor befolkning og stor økonomisk aktivitet. Da har man laget et system der sentrale områder får investeringer fordi de er store, mens distriktene får beskjed om at de er for små til å få det som kunne gjort dem større.
Så et lite råd til fylkespolitikerne og alle andre som kjenner trang til å gratulere oss: Vent litt neste gang.
Gratuler oss gjerne med bru til Hamnøya.
Men vent med gratulasjonen til den dagen vi faktisk kan kjøre over den.
Da skal jeg med glede ta imot både håndtrykk, gode ord og høytidelige erklæringer. Da lover jeg å smile.
Hvis jeg lever da.
Jeg har tross alt passert 71 år.
Og med det tempoet denne saken har beveget seg i, er det kanskje ikke bare finansieringen som bør vurderes langsiktig.

